torsdag 6. mars 2014

Pornokultur-aksjon mot dagbladet

Aksjonen Stopp Pornokulturen hadde en liten aksjon mot Dagbladet i dag. Det sier kanskje sitt når veldig mange på Twitter bemerker at de knapt så forskjell på den falske Dagbladet-forsida og den vanlige avisa:


Og hvis du likte dette: KLokka 19 i dag er det åpent møte i regi av Stopp Pornokulturen på Arkeologisk museum i Stavanger. Møt opp og lær mer om pornokulturen og hvorfor og hvordan bekjempe den.

fredag 28. februar 2014

Sekstimersdagen

I 1970 ble det innført 40 timers arbeidsuke med 8 timers arbeidsdag i Norge.. Arbeidernes kampdag 1. mai ble stiftet nettopp for å kjempe for åttetimersdagen under parolen "8 timer arbeid – 8 timer frihet – 8 timer hvile". Slagordet var kraftfullt både fordi det inneholdt konkrete krav - kortere arbeidsdag - men også fordi det sa noe om hvilke verdier man prioriterte - økt frihet. Lang arbeidstid ble sett på som et sosialt problem, og som et hinder for at arbeiderne skulle kunne vie tid til å lese og skolere seg, til personlig utvikling. Når det nå er 40 år siden sist vi hadde en større reform av arbeidstiden er dette et kjempeproblem - hvilke verdier kjemper vi da for i dag? Er økt kjøpekraft viktigere enn frihet?

Frihet – smak på ordet. Hva kjemper vi for i dag? Når arbeiderne etter hvert kunne sette stor kraft bak kravet om 8 timers dag, var det fordi moderne teknologi økte produktiviteten slik at like mye kunne produseres, selv om arbeiderne gikk hjem to timer tidligere enn før. Siden 1970 har teknologien gjort nye kjempeskritt. Når vi da ikke har fått kortere arbeidstid, så betyr det at hele velstandsøkningen vi har opplevd de siste 40 årene, hele den økonomiske veksten, er tatt ut i form av økt privat forbruk, ikke i mer fritid. – Eller frihet, som 1900-tallets arbeidere kalte det. I en verden hvor forskjellene mellom fattige og rike stadig øker, og hvor det for lengst er blitt en etablert sannhet at vår forbruksorienterte livsstil ikke er bærekraftig, er dette en skremmende utvikling. Det er på tide at vi på nytt tar til orde for en ny arbeidsdag. -Det er på tide at vi forlanger mer fritid, og mer frihet. Fritid er også et gode. Penger kan kjøpe mye, men ikke tid. Derfor bør sekstimersdagen på nytt bli et folkekrav. Kvinnebevegelsen og deler av arbeiderbevegelsen har tatt til orde for dette lenge, men sliter med å få gjennomslag for at dette er en god idé. På dette området er jeg faktisk litt stolt av YS, som lenge har hatt sekstimersdagen som en av sine merkesaker. Det er ikke ofte YS er mer radikale enn LO, men akkurat her har de vært flinke.


Med sekstimersdagen vil det være enklere å kombinere jobb og familie, det vil gjøre hverdagen lettere for småbarnsforeldre, det vil gjøre det lettere for eldre å stå lenger i arbeid, og det vil gjøre det enklere å få timelistene til å gå opp i bedrifter og virksomheter som er avhengige av døgnbemanning. Selvfølgelig er det utfordringer knyttet til innføringen av dette, men det at det finnes praktiske problemer knyttet til en større reform er ikke noe nytt. De fleste av oss vet innerst inne at vi ikke bare jobber de timene vi er på jobb nå i dag. En del tid går med til å lese nettaviser, sende private e-poster, henge på Facebook, bestille flybilletter, betale regninger etc. Det er derfor ikke sikkert at en kortere arbeidsdag nødvendigvis vil føre til veldig mye lavere produktivitet.

Det er sikkert mange flere argumenter både for og i mot sekstimersdagen. Derfor skal jeg bruke lørdag 1.mars til å være på konferanse om temaet. Seminaret er arrangert av Rødt og har spennende talere som Kjersti Ericsson og Gerd Liv Valla på programmet. Stedet er Litteraturhuset i Oslo og programmet er fra klokka 11 til 16:30. Kanskje vi sees?

onsdag 26. februar 2014

Rødt-leder i realityprogram

Bjørnar Moxnes: Reality og realiteter



Jeg må innrømme at jeg skippet å se "Det sterkeste kjønn" i dag. Selv om premisset for programmet egentlig hørtes litt interessant ut, så så det i trailerne for programmet ut som om de tok utgangspunkt i ekstremt tradisjonelle oppfatninger om kjønn og kjønnsroller, av typen "la oss se gutta prøve å skifte bleier og dumme seg skikkelig ut". Jeg hadde heller ikke fått med meg at det var noen nesten-kjendiser med i programmet.  Men så ser jeg plutselig at Rødt-leder Bjørnar Moxnes er med i programmet, og da lurer jeg på om det kanskje hadde vært verdt å se allikevel? Bjørnar har i hvert fall noen interessante betraktininger rundt kjønn, kjønnsroller og makt på bloggen sin i dag i anledning programmet. Ta gjerne en tur innom bloggen hans og les!

mandag 24. februar 2014

Bysykling er bra for folkehelsen i følge ny studie





Jeg har innledet sykkelsesongen for i år - og da passer det bra med en liten nyhetssak om helseeffekten av bysykling. Særlig siden dette er en ordning som også vurderes innført i Stavanger. 



Bysykling styrker folkehelsen - VG Nett



VG skriver i dag om en ny studie, publisert i British Medical Journal, som ser på helsegevinsten av bysykling. Det spesielle med denne studien er at forskerne tok med skaderisiko og helserisiko forbundet med svevestøv i beregningen når de beregnet virkningenbysykkelordningen i London på folkehelsen. Funnet var at selv med disse faktorene som trekker i negativ retning, så er den totale gevinsten på folkehelsa positiv. Samtidig er det grunn til å tro at mye av bysyklingen erstatter bruk av kollektivtransport eller gåing. Dersom enda flere i tillegg bytter ut bil med sykkel, vil helseeffekten bli enda større. I tillegg til bysykkelordninger er det detfor fortsatt viktig å legge til rette for sykkelbruk også utenfor sentrumskjernen, med gode og tydelig merkede sykkeltraseer som er adskilt fra biltrafikk. For de som sliter med å omme i gang med fysisk aktivitet, kan det å sykle til jobben være en god innfalsvinkel til annen type aktivitet. På jobb må man jo, uansett. 



Les mer her: James Woodcock, m.fl. Health effects of the London bicycle sharing system: health impact modelling study. BMJ 2014; 348 doi: http://dx.doi.org/10.1136/bmj.g425. 13. februar 2014.



tirsdag 18. februar 2014

Kjære NRK Puls: Det er ikke vanskelig å være veganer!

Nrk Puls hadde mandag kveld et program om vegan-trenden med flotte veganermamma Marianne Mikkelsen i en sentral rolle. Så la meg først juble litt over at veganisme får plass i beste sendetid på Nrk:  Juhu! Og for å starte med det positive: Programmet advarte ikke direkte mot veganisme.

-En av ekspertene de hadde hentet inn sa til og med at kostholdet til Marianne var i tråd med offisielle kostholdsråd om å spise mer frukt og grønt, mer bønner og linser og mer grove kornprodukter. Og det viste seg jo programlederen likte veganmaten. I tillegg hadde Marianne like gode blodverdier som ikke-veganeren, altså klarte de heller ikke å framstille dette som et uansvarlig kosthold som er garantert å gi mangelsykdommer. Så langt, alt vel. Men de måtte selvsagt hale fram en lege som uttalte seg om at karbonadedeig (sammenlignet med vegansk "kjøttdeig") inneholdt "viktige byggeklosser". Jepp, dette høres jo veldig vitenskapelig ut. Er de viktige byggeklossene kolesterol? Mettet animalsk fett? Er det saltvannet som blir pumpet inn i kjøttet? Eller er det aminosyrene? For aminosyrer - protein-  finnes også  i all plantebasert mat. Spiser du variert, og spiser du nok kalorier, får du stort sett i deg nok protein. Når programleder var på butikken og kjøpte kjøtt, soyafarse, plantemelk og kumelk for å sammenligne næringsinnholdet i veganske og tilsvarende ikke-veganske produkt, trodde jeg at hun ville ta det med til et laboratorium for analyse av næringsinnholdet.  Men i stedet fikk en lege (og ikke en ernæringsfysiolog) lov til å komme med vage uttalelser om viktige byggeklosser. Mhm. Ja ja. Et livsstilsprogram på Nrk trenger jo ikke å basere seg på kunnskap. Eller?

I tillegg har mange etterpå godtet seg på Twitter fordi Marianne var ærlig på at hun tar kosttilskudd. "Oj, se alle de pillene - det er jo beviset på at vegansk kosthold er helt på trynet". Men hvilke piller er det veganere ikke tar? Hint: et vegansk kosthold inneholder 0 kolesterol, mer fiber, mindre mettet fett og mer vitaminer og antioksidanter enn et kjøttbasert kosthold. Marianne tar daglig B12, d-vitamin, og omega 3. Det samme som jeg og de fleste norske veganere tar. Er dette et bevis på at et vegansk kosthold er "mindreverdig" eller "unaturlig" sammenlignet med et typisk kjøttbasert kosthold?
 
-Alle som bor i Skandinavia oppfordres til å ta d-vitamin om vinteren, ikke bare veganere! Og  tran utgjør en fjerdedel av kosttilskuddene som selges i Norge. Siden tran ikke er vegansk må det nødvendigvis være mange ikke-veganere som heller ikke føler seg trygge på at de får i seg alt kroppen trenger gjennom kostholdet sitt. Det omsettes kosttilkudd for over to milliarder hvert år. det er ikke nok veganere i landet til å forklare disse tallene. Flertallet av dem som tar piller for å sikre at kroppen får det den trenger er kjøttetere. B12 er det eneste tilskuddet som veganere spesifikt må ta. Når det er sagt, så vet man fortsatt lite om hvordan kroppen opptar dette vitaminet. Mye tyder på at mange mennesker har lav evne til å ta opp dette vitaminet. Det er også mange kjøttetere som har for lave verdier. Å spise kjøtt er dermed ikke en garanti for at en får i seg nok B12. Med tanke på de potensielt store skadene B12-mangel kan påføre, er spørsmålet om ikke alle burde tatt tilskudd, for sikkerhets skyld? Det at veganere tar tilskudd er da ikke et bevis på mangelfullt kosthold, kun et bevis på at de kanskje er vel så bevisste på hva de får i seg som alle andre. Og da kommer vi til et annet poeng: Det ble mange ganger gjentatt at det å være veganer krever veldig mye innsats og veldig mye kunnskap. Og ja, det gjør det. Alle drastiske endringer av kostholdet krever kunnskap og vilje til å sette seg inn i konsekvensene av endringene man gjør. Noe annet ville være direkte uansvarlig. Men dette er kun krevende i en overgangsfase. Etter noen uker begynner man å få nye rutiner på plass, og da er det null problem. Min erfaring er, i likhet med de fleste veganere jeg kjenner, at jeg aldri har spist så godt og så variert som etter at jeg ble veganer. Jeg har oppdaget en hel verden av nye matprodukter og nye oppskrifter, og det eneste jeg har gitt avkall på er den typen mat som før ga meg dårlig samvittighet. Det å være veganer er ikke vanskelig, det er faktisk en lettelse!

Programmet avrundes med at programleder smiler inn i kamera og sier at "Ja ja. Jeg kan aldri bli veganer, for kjøtt er jo så godt!". Da lurer jeg på om dette er den nye linja Nrk Puls skal legge seg på? Det betyr vel fra nå av at når en overvektig person sier at "Jeg kan nok aldri bli slank, for det er jo så kjedelig å trene" så skal vi godta det som god nok begrunnelse for å ikke å legge om livsstilen? Puls-Yngve kan vel bare gå og legge seg? Og når andre påberoper seg retten til å røyke eller drikke for mye fordi "det er jo så godt", så skal vi syns dette også er OK? For personlige preferanser og hensyn til egen nytelse er jo viktigere enn å leve sunt. Eller?

søndag 16. februar 2014

Mitt såkalt shoppingfrie år - del II

Så hvordan gikk det egentlig? Ble året 2013 et shoppingfritt år?
Svaret er vel litt både-og: Jeg startet året med å kjøpe et par plagg på januarsalg, med unnskyldningen at de var erstattning for favorittplagg som var i ferd med å bli utslitt. Og de var jo halv pris... Jeg kjøpte også to par veganske sko på nett på Cri de Coeur, fordi de var på salg og fordi jeg ville ha dem. Men etter det var det stopp. Lenge. Jeg fant fram sko som haddde ligget i en pose bak i skapet fordi de trengte å repareres og fikk skomaker til å sette på nye hæler. Jeg gikk igjennom skap for å finne ut hva jeg hadde, og sorterte klær og sko etter hva jeg brukte mest, og heiv en del som var for gammelt eller for slitt. Bl.a. Kastet jeg endelig sports-bh'ene som jeg kjøpte på midten av 90-tallet... Sikkert på tide. Men med all løpinga, så kjøpte jeg flere sports-bh'er enn jeg kastet (jf regler: sportsklær var unntatt shoppestopp). Etter mitt første ultraløp i februar 2013 kjøpte jeg en t-skjorte for å feire vel gjennomført løp. Og før løpet kjøpte jeg nye terrengsko, fordi mine Salomon crossmax var utrolig vonde på de siste treningsturene. Og så kjøpte jeg nye sko etterpå, fordi minimalistiske sko plutselig ikke var noe godt på asfalt, så da ble det nye sko med masse demping for å avlaste slitne muskler. I tillegg kjøpte jeg et par småting på Runner's Expo i forbindelse med deltagelse London maraton: Kompresjonstights, sokker, earbuds øretelefoner, leggings fra Hey Jo (kan brukes til trening, altså var de lov), nye Asics-sko – og fikk da med tights og t-skjorte på kjøpet, chiafrø, Clif bars, Clif gels, kokosvann, armvarmere... I tillegg til goodiebagen som alle løperne fikk utdelt... Det syns vel ikke akkurat på meg i det jeg vaklet ut derfra at jeg hadde et shoppingfritt år, men alt jeg kjøpte den dagen er enten brukt eller spist. Under Ultrabirken på Lillehammer i juni kjøpte jeg et par nye solbriller, fordi de jeg hadde ble ødelagt under løpet, og jeg kjøpte enda en kompresjonstights. Og før Rallarvegsløpet i juli kjøpte jeg Hoka One One terrengsko. På det tidspunktet var musklene mine så mørbanket at jeg hadde problemer med å løpe lenger enn fem kilometer om gangen, selv på grus og mykt underlag, så jeg besluttet at den eneste måten jeg kunne gjennomføre de planlagte løpene mine var å kjøpe sko med latterlige mengder demping. Og det hjalp, faktisk. I tillegg gikk jeg litt amok på Intersport i Oslo en junidag hvor jeg hadde litt tid å slå i hjel før jeg skulle ta flyet hjem, så da ble det nytt løpeskjørt og ny løpejakke pluss et par impulskjøp til. Men akkurat da var jeg på utkikk etter vanntette jakker som kunne brukes på Hardangervidda og Island, så kjøp av jakke var sånn sett planlagt. Egentlig hadde jeg tenkt å kjøpe en Norrøna Bitihorn-jakke siden denne ble markedsført som egnet for terrengløping. Jeg hadde allerede Aero 60-modellen, som var vindtett og vannavstøtende og som jeg hadde brukt enormt mye til treningsturer vinteren 2012/2013. Jeg liker denne jakka kjempegodt, men etter mange turer hvor jeg har blitt gjennomvåt I løpet av den første halvtimen og ganske nedkjølt innen jeg kommer hjem, så hadde jeg besluttet å kjøpe den mest vanntette utgaven av denne jakka til bruk til fjelløp og vintertrening. Men mens jeg stod i Norrøna-butikken i Stavanger og prøvde å bestemme meg for farge kom en ansatt bort og gjorde sitt beste for å overtale meg til å ikke kjøpe den. Han mente den var for tett og at jeg ville bli gjennomvåt av svette. Jeg prøvde å forklare hva jeg skulle bruke den til og at det å svette litt var en mindre bekymring for meg enn faren for hypotermi, men han insisterte på at denne jakke ikke var egnet for meg, til tross for at han aldri hadde hørt om ultraløping før. Han prøvde deretter å selge meg en gore tex-jakke som var enda tettere og veide 400 gram mer. Den ville også tatt mye mer plass i sekken. Så da ble det ikke noe kjøp, og jeg "sparte" 2000 kr den dagen... Basert på erfaringen fra all vintertreningen foran mitt første ultra, så var mitt store mål fortsatt å finne den ultimate løpejakken som var vannfast lenger enn en halvtime og som tålte kombinasjonen vind og regn. Jakka jeg kjøpte i Oslo holdt ikke mål, til tross for at jeg ble lovet at den var helt vanntett (den var laangt I fra det! - men så var den da også fra Nike's sommerkolleksjon), så da ble det til at jeg bestilte ennå mer klær fra wiggle.com. Storm shield fra Inov-8 gjorde susen! Den er så langt den mest vanntette jakka av alle jeg har prøvd, og den kan pakkes ned til en liten ball og veier nesten ingen ting.
Da er vi altså kommet til august/september: Så langt holdt jeg med ganske godt til regelen om å ikke kjøpe “vanlige klær”. Jeg kjøpte en liten svart kjole på sommersalget til 60 % avslag, men da hadde jeg kikket på kjolen, gått hjem, bestemt meg for at jeg kunnne rettferdiggjøre kjøpet og så gått tilbake. Men så reiste jeg til Island. Der tok det litt av: Jeg kjøpte turklær, noen designerplagg og smykker, ny ytterjakke, t-skjorter, bøker og kosmetikk. Bortsett fra en ansiktskrem var det ingenting av dett jeg egentlig trengte. Og siden jeg aldri skjønte kronekursen ante jeg ikke noe om hvor mye penger jeg brukte før jeg kom hjem. Siden jeg var på ferie og siden jeg ikke visste når jeg skulle til Island neste gang, så ga jeg meg selv lov. Men jeg endte da opp med å shoppe mer enn jeg hadde tenkt på forhånd, og ferien ble definitivt dyrere enn planlagt på grunn av det. Og etterpå var terskelen lavere for å gi etter og kjøpe mer når jeg kom hjem, så på slutten av året ble det kjøp inn en del klær og sko på impuls. Og i desember fikk jeg noen timer ekstra på Gardermoen på grunn av flyforsinkelser, og da var det oså lite å gjøre annet enn å shoppe. 

Meg under første etappe av RunIceland iført min splitter nye Inov-8 jakke.
 
I løpet av høsten innførte jeg også en regel om å ikke kjøpe bøker jeg kunne finne på biblioteket, og jeg prøvde å låne dvd'er på bibliotek eller av venner i stedet for å kjøpe unødvendig. Jeg innså også at alle bladene jeg abonnerte på tok opp mye plass, fordi jeg måtte spare på dem til jeg hadde lest dem eller til jeg hadde fått revet ut den ene oppskriften eller testet det ene treningsprogrammet som så bra ut. Jeg bestemte meg derfor for å ikke fornye abonnementer som gikk ut, og heller abonnere på elektroniske utgaver av de bladene jeg ikke hadde lyst til å unnvære.
Av dette kan det vel oppsummeres at mitt shoppingfrie år inneholdt en god del shopping. Men jeg brukte også en del plagg jeg ikke har brukt på flere år, og jeg kjøpte mindre og tenkte meg litt mer om enn jeg ellers ville gjort. Alt I alt var det ikke et bortkastet eksperiment. Og hadde jeg vært litt strengere med meg selv hadde jeg nok klart å holde meg helt shoppingfri. Imidlertid har jeg innsett at jeg har for mange ting, og at det ikke er nok å si at jeg kun får lov til å kjøpe noe nytt når det jeg har er utslitt. Jeg må faktisk redusere totalt antall eiendeler, særlig klær, sko og bøker.
Uansett, målet mitt er å fortsette å shoppe så lite som mulig også i 2014. Og i år er sportstøy også inkludert I forbudet! Jeg er ganske sikker på at fem løpejakker og femten løpetightser er nok.... 
I år er også målet å redusere totalt antall ting jeg eier og få mer plass i skapene i tillegg til en bedre balanse på kontoen. Vi får se om jeg lykkes!

tirsdag 11. februar 2014

Shoppestopp: Mitt (såkalt) shoppingfrie år I

På begynnelsen av 2013 bestemte jeg meg for å ha et shoppingfritt år. Tror kanskje ikke jeg kom på det helt av meg selv, shoppestopp var et ord som dukket opp i mange statusoppdateringer på Facebook på begynnelsen av året. Men uansett, jeg likte ideen og bestemte meg for å hive meg på trenden. Kunne jeg klare et helt år uten å kjøpe noe nytt?
Shopping i Brighton i 2012.
Motivet var mest å spare penger, men beslutningen var også basert på en gryende mistanke om at jeg hadde mer klær og sko enn jeg egentlig var klar over. Jeg håpet også at det å ikke kjøpe noe nytt skulle hjelpe meg å frigjøre plass i min lille leilighet. Selv om jeg har tre meter skapplass bare til meg, så buler skapdørene mine utover. Jeg husker fra studietida, da kjøpte jeg kanskje en ny dongeribukse i året, og hvert kleskjøp var nesten som julaften. Siden jeg byttet leilighet minimum en gang i året hadde jeg stort sett aldri mer klær enn jeg kunne få plass til i en stor ryggsekk - inkludert treningsklær. Studielånet tillot ikke noe særlig kleskjøp heller. Å leve på studielån i London var en utfordring. Nå - over ti år etter at jeg ble ferdig med mastergraden virker det fjernt. Etter at jeg begynte å jobbe har jeg målbevisst bygget opp en basisgarderobe. Og bygget og bygget. Du kan aldri få nok svarte bukser, eller nok svarte gensere, og du må jo bare ha jeans: mørke til arbeid, bootcut, slimfit, med stretch, uten stretch, med farge, nøytral farge, super skinny for dagene du sykler etc. Og så måtte jeg jo komplettere denne voksende samlinga av basisplagg med noen "sesongplagg". Og så ble det mye mørke og nøytrale farger, så da måtte jeg komplettere med litt blått, rosa, orange, grønt... Litt av alt for å ta høyde for skiftende hårfarge og mote. Og innimellom har jeg hatt mine hang-ups: jeg har hatt litt samlemani for t-skjorter, vært besatt av å finne den perfekte jakken til jeans, av å finne de perfekte jeansene, de perfekte svarte buksene, en perfekt cardigan. Til slutt var det ikke fysisk mulig å presse inn mer. Samtidig hater jeg å kaste ting, her kommer min indre miljøverner fram. Å kaste ting som fortsatt er brukbare får meg til å føle meg mye mer som et miljøsvin enn å kjøpe noe jeg egentlig ikke har bruk for. Jeg bruker alt til det er utslitt, og jeg har som policy at alt av sko, vesker og klær skal forsøkes repareres minst en gang før det forkastes. Sko såles om, sokker stoppes, huller sys, knapper festes og i tillegg kjøper jeg kvalitet som varer. Og ting jeg genuint ikke bruker gis til Fretex eller UFF. Det sier seg selv at når jeg elsker nye ting, samtidig som jeg nesten aldri kaster, så slipper jeg opp for plass. Jeg har også hele tiden vært kvalitetsbevisst og årøvd å kjøpe merker av god kkvalitet, laget av gode materialer. Det å satse på kvalitet angrer jeg også litt på nå: Etter tre år som veganer, så har jeg fortsatt masse produkter i skinn, og latterlig mange jull-gensere (jeg hater å fryse, varme gensere er det beste jeg vet!). Garderoben min gjenspeiler ikke lenger de verdiene jeg står for. Jeg har tatt et steg videre – men garderoben min henger etter. Jeg lovet meg selv når jeg ble veganer at det ike skulle utløse noen shoppingorgie (tenke på miljøet!) og at jeg skulle gradvis erstatte det jeg hadde av animalske ting etter hvert som det ble brukt opp eller slitt ut. Men selvfølgelig har det sneket seg inn mer og mer veganske produkter, samtidig som skinnvesker og skinnstøvletter står ubrukt i skapet.
Løsningen: shoppestopp!
Noen grunnregler: jeg skulle ikke handle nye ting med mindre jeg absolutt trengte dem. Mat og husholdningsprodukter skulle selvfølgelig handles som før, og ting som shampo, balsam og sminke kunne suppleres etter hvert som jeg brukte opp det jeg hadde. Treningstøy, inkludert løpesko, var også unntatt. -I mitt første år som ultraløper måtte jeg kunne kjøpe nytt utstyr og ha mye treningstøy å velge mellom, siden jeg ikke visste helt hva jeg trengte og om det jeg hadde fra før holdt mål. Min Haglöf løpesekk med drikkeblære kjennes kanskje god ut på en runde rundt Stokkavannet, men hva skjer når du fyller den ikke bare med sportsdrikk og husnøkler, men også med mat, klesskift, førstehjelpssaker, overlevelsesteppe, penger, mobil og alt det andre du må ha med deg på et ultraløp? Og ville den kjennes like god ut om sommeren med bare en tynn singlet under, som den gjorde på vinteren med flere lag klær som kunne hindre friksjon? Det var altså gode grunner (i mine øyne) til å unnta sportsutstyr fra shoppestoppen.
Så hvordan gikk det?
Svar i neste innlegg.