Jeg har vært uten sykkel noen dager. Bremsene sviktet "plutselig" på vei ned Ullandhaugbakken. Oops! Og med plutselig mener jeg at jeg hadde merket at bremsene ikke tok like godt lenger, jeg tenkte bare det sikkert gikk fint å vente litt med å få dem fikset.Ikke lurt. Ikke det at jeg hadde en dramatisk ulykke eller noe, men avstanden fra "jeg kan sikkert vente noen dager til" til "oops, jeg har faktisk ikke bremser!" var ikke veldig lang.
Dette innlegget ble skrevet onsdag, så selv om det blir publisert noen minutter over midnatt så mener jeg onsdag når jeg skriver "i dag" og torsdag når jeg skriver "i morgen".
Uansett, Bike Brothers er fantastiske, til tross for at Nordsjørittet nærmer seg og de visstnok har det kjempetravelt på verkstedet sitt, klarte de å fikse både bremser og gir samt gi sykkelen en generell overhaling på bare en dag! Jeg ble imponert. De hadde til og med fylt luft i dekkene, noe et annet sykkelverksted her i Stavanger som ikke skal navngis her ikke pleier å gjøre uoppfordret. Litt morsomt i denne sammenhengen: Jeg hadde glemt å ta med slippen med referansenummeret på, så sykkelmannen klødde seg litt i skjegget når jeg kom (de hadde ca. 100 sykler stående klar til henting) til jeg nevnte at den var dekorert med partiet Rødt sin logo. "Å ja, den ja!" Rett sykkel ble identifisert på to sekund. Propaganda lønner seg.
Med denne logoen x 4 på ramma er det lett å finne rett sykkel!
I dag var det også praktisk å ha sykkel, for da rakk jeg innom Atlantic hotell på veien hjem. Der stod Palestinakomiteen og Sosialistisk Ungdom med fler og demonstrerte mot Greater Stavanger og Israels boring etter olje og gass utenfor Gaza. For de som ikke har fulgt med er foranledningen at Greater Stavanger har invitert til seminar for å sette norsk næringsliv i kontakt med israelske selskaper -i strid med norske myndigheters offisielle råd om involvering i israelsk petroleumsindustri. De som er interessert kan lese mer her (Stavanger Aftenblad), her (Klassekampen) og her (Global Research). Jeg fikk da også sjansen til å prate med hyggelige kollegaer fra jobb samt få avlivet myten om at studentene på UiS er så lite engasjerte - både studenter og ansatte ved UiS var godt representert.
Dermed klarte jeg å kombinere syklisme og aktivisme på veldig bra vis syns jeg selv. Og i morgen er det stiftelsesmøte i RIA - den nye organisasjonen for papirløse (RIA= Rettferdighet i Asylpolitikken). Klokka 19 18 i kjelleren i Petrikirken. Vi sees!
Selv om jeg generelt prøverå ikke følge med på nyheter om kongehus og sånt, så har jeg kke unngått å få med meg at opptil flere kongelige barn er døpt i det siste. Samtidig er mediene fulle av til dels motstridende meldinger om at kirke og stat skal skilles, islam og kristendom skal likestilles, og Jesus kastes ut av grunnloven. Mediene virker usikre på hva disse endringene betyr, samtidig som de fråtser i bilder fra dåpen. Se Sonjas kjole! Madeleine stråler! For VG og Dagbladet er dette nok en kjendisorgie, og klart det er lettere å kaste terning på de koneliges kjoler og publisere søte babybilder enn å gå inn i de tunge spørsmålene rundt religion og tro og analysere hvilke maktstrukturer kirke og kongehus representerer. Jeg er i mot både statskirke og kongehus (kanskje ingen bombe!), jeg syns begge er anakronistiske ordninger som ikke passer inn i et moderne samfunn, og med dette har jeg sjansen til å snakke om hvor dumt begge deler er i ett og samme innlegg.
For hva er det egentlig som de har feiret i Sverige i dag? Er det at et nytt barn har kommet til verden og fått navn og en identitet, eller er det at et lite barn med ett har blitt fratatt sin trosfrihet, og foreldrene nektet sin rett til å selv oppdra sitt barn til den tro de selv måtte finne for godt? Hadde dette bare dreid seg om at foreldrene ønsket å markere at barnet hadde fått et navn kunne de like gjerne ha invitert til en fest hjemme og latt onkler og tanter og besteforeldre fra fjern og nær holde taler helt uten prest! Men desverre har ikke de nybakte foreldrene noe valg i hvordan de vil markere begivenheten. I Sverige må kommende konge eller dronning bekjenne eg til den kristen evangeliske lære, hvis ikke kan han eller hun bli fratatt retten til å bli statsoverhode. Og dette er ingen gammel overlevning, Sverige har kommet mye lengre enn Norge i å skille stat og kirke, og lovene rundt dette temaet ble revidert så seint som i 2000. For 12 år siden satt altså noen og syns det var rimelig at de som skal "styre" landet blir bundet til en bestemt religion, uten rett til å tenke eller bestemme selv. De nektes den samme grunnleggende friheten som innbyggerne de skal regjere har: Retten til å tro på hva de vil. I Norge var det interessant nok kong Harald som insisterte på at det fortsatt skulle stå i grunnloven at kongen skal bekjenne seg til den evangelisk-lutherske lære. Sikkert under mottoet "det er koselig med tradisjon og sånn, og så har jo ingen vondt av litt kristendom, det er jo tross alt en del av den norske kulturarven". Jeg har fortsatt ikke hørt et eneste godt argument for hvorfor det er ok at man basert på å bli født inn i en bestemt familie skal miste retten til å tro på det en vil, eller hvorfor det er viktig at statens overhode bekjenner seg til en bestemt religion i et samfunn som praktiserer trosfrihet og som blir stadig mer sekulært. Nå har jo Norge et stykke igjen til full trosfrihet og livssynslikestilling da, men det kommer jeg tilbake til under. La meg først sitere Chrsiter Stubsmark, leder av svenske Humanisterna:
Få människor tycks veta vad ett dop är och många tror att dopet är en
namngivningsceremoni, men så är inte fallet. Ett dop innebär i princip
tre saker: att barnet tas upp i den kristna gemenskapen, att barnet
kallas att bli Jesu lärjunge och att barnet befrias ifrån mörkrets makt,
vilket kan uppfattas som en slags exorcism (befrielsebönen).
Visst
hade det varit sympatiskt om Estelles mamma och pappa i stället hade
låtit henne själv välja livsåskådningsgemenskap när hon blir vuxen, men
det står förstås föräldrarna fritt att välja. Alla föräldrar utom just
Estelles. De är faktiskt berövade en av de mänskliga rättigheterna,
nämligen religionsfriheten...Estelles dop blir säkert en vacker föreställning. Men den är
bara ett av många exempel på att kyrkan och staten ännu inte har gått
skilda vägar. De lever fortfarande i ett syndigt samboförhållande.
Og hva skjer så her hjemme? Siden jeg er lat og andre har sagt det bedre overlater jeg ordet til Jens Brun-Pedersen, pressesjef i Human-Etisk Forbund:
De siste dagene har mange nordmenn lest og hørt at Norge har fått en
sekulær stat og en fri evangelisk-luthersk kirke. Det er en sannhet med
modifikasjoner.
Budskapet om at vi 21. mai får et skille
mellom stat og kirke er nok utslag av medienes mangeårige manglende
interesse for temaet. Noen liker også at det gis inntrykk av at
grunnlovsendringene skal medføre en likebehandling av tros- og livssyn i Norge.
At våre politikere i Grunnloven utnevner ”Den norske Kirke, en
evangelisk-luthersk Kirke” til ”Norges Folkekirke” (§ 16), er det første
tegnet på en fortsatt forskjellsbehandling - til tross for at neste
setning pliktmessig nevner andre livssyn. Dessuten ”Nærmere Bestemmelser
om dens Ordning fastættes ved Lov”, forteller at kirken fremdeles vil
være underlagt politiske avgjørelser da det er Stortinget som lager den
(kirke)loven. Kirken vil ikke frigjøres fra staten. Den blir fremdeles
ikke et eget rettssubjekt. Ønsker ansatte i kirken å gå til sak i
forbindelse med lønn, ansettelser, avskjed eller i læresaker, må de
anlegge sak mot staten. Kongen skal fortsatt ikke nyte
religionsfrihet: ”Kongen skal stedse (alltid) bekjende sig til den
evangelisk-lutherske Religion.” (§4). Greit for han, men synd for hans
etterkommere. De nye endringene medfører at ”Værdigrundlaget
forbliver vor kristne og humanistiske Arv” (§ 2). For en sekulær stat
ville det i en Grunnlov være tilstrekkelig å nevne neste ledd i
paragrafen som verdigrunnlag, nemlig demokrati, rettsstaten og
menneskerettigheter. Det er blitt hevdet fra flere hold at med
livssynssreferansene i Grunnloven, får vi en lite inkluderende
verdiparagraf. Det virker som om mange som uttaler seg om det
såkalte skillet mellom kirke og stat har glemt at Stortingets
forutsetning for forliket var at ”…vesentlige elementer i
statskirkeordningen skal videreføres”. Som at kirkens organisering og
virksomhet fortsatt skal reguleres ved egen kirkelov, at den regionale
og sentrale kirkelige administrasjonen fortsatt skal være en del av
statsforvaltningen - og at kommunene har lovbestemt plikt til å
finansiere den lokale kirkes virksomhet. Til tross for noen
gode elementer i kirkeforliket, burde det ovenstående være gode
eksempler på at vi har langt igjen til et skille mellom stat og kirke i
Norge. Det kanskje mest beklagelige er at med formuleringen om en
”Folkekirke” impliseres det i Grunnloven at det å være norsk, er å være
medlem i den kirken. Det er lite musikalsk over for det
livssynsmangfoldet vårt land er beriket med.
Siden dette er en venstreblogg vil jeg avslutte med Arnulf Øverland: «Stryk kristenkorset av ditt flagg og heis det rent og rødt! La ingen by dig det bedrag, at «frelseren» er født. Og vil du ikke dø som trell, Så får du saktens fri dig selv!»
Inntil da- et forsiktig gratulere med en liten oppmykning av statskirkeordningen. La oss fortsette å kjempe for at denne anakronismen ikke overlever så mye lenger!
Nei til søndagsåpne butikker! Frp har i en interpellasjon til bystyret foreslått at det lages en prøveordning i Stavanger hvor det tillates at alle matbutikker har søndagsåpent. Saken skal behandles i dag, og innstillingen lyder på at det skal tillates en prøveordning med søndagsåpne butikker i Stavanger kommune. AP går i mot dette, og her er vi i Rødt helt på linje. Hvorfor? -Fordi vi på venstresida er de som kjemper for at arbeidsmiljøloven skal bli ivaretatt og fordi den kollektive fritida er viktig.
Frp påstår at det er et stort marked for søndagsåpne butikker. Jeg mener at folk nok ville benyttet seg av tilbudet hvis det var der, men de tilpasser seg de åpningstidene som er. Jeg innser at det er behagelig med søndagsåpne butikker, på samme måte som det er behagelig med butikker som er åpne til klokka 23 på hverdager. Men hadde butikkene stengt tidligere, hadde jeg også prioritert å handle tidligere på kvelden, i likhet med mange andre. Når jeg vet at nærbutikken har åpent til 23 kan jeg utsette handleturen og gjøre noe annet først. Det er heller ikke til veldig stor ulempe å ha stengte butikker en dag i uka. Jeg syns det er en pris som er verdt å betale for at de som jobber i butikk også skal ha fri. Arbeidsmiljøloven er allerede uthult nok i dagligvarebransjen, med arbeid på kveldstid og i helger normen i stedet for unntaket. Rema 1000 har faktisk valgt å ikke ha søndagsåpne butikker, av hensyn til de ansattes ønsker. "Ideelt sett mener vi at søndagen burde være fri. Det handler mye om fritiden til de som jobber i butikkene. I tillegg tror jeg vi hadde klart å tåle én handlefri dag i uka, men dette er nok en utvikling som det er vanskelig å snu, sier Tom Kristiansen, administrerende direktør i Rema 1000 til Vårt Land."
Jeg mener at hensynet til de som jobber i bransjen bør veie tungt. Mange av disse er allerede mange timer på jobb mens andre har fri. Jobbing på kveldstid og i helger er uheldig fordi det gjør det vanskelig å delta i samfunnslivet. Det er vanskeligere å delta i organisasjonslivet, i idrettsaktiviteter og å treffe venner hvis du ikke har fri når flertallet har fri. Det å ha fri en mandag er ikke det samme som å ha fri søndag.
Frp argumenterer med at det er 324 søndagsåpne butikker i Norge. Jeg ser ikke dette som et argument for å åpne opp for at alle butikker skal ha søndagsåpent i Stavanger. Per i dag er det 429 kommuner i Norge. Det betyr at det i snitt er mindre enn en søndagsåpen butikk i hver kommune. Det høres egentlig ikke mye ut! Skal sånne tall ha noen mening bør jo Frp komme med tall på hvor mange søndagsåpne butikker det er i Stavanger kommune.
Den kollektive fritida er faktisk viktig. Som ateist bryr jeg meg ikke om at søndagen skal holdes hellig av religiøse grunner, men jeg mener det er viktig at vi som arbeidstakere kan delta i det politiske, faglige og sosiale liv. Da trenger vi å ha felles fritid hvor vi kan møtes. Handelsnæringen blir nå forsøkt brukt som en spydspiss for å uthule tilkjempede rettigheter og innføre et døgnåpent samfunn. Dette bør vi gå imot.
Ble du engasjert av tittelen? Ikke jeg heller, men det er dette som har vært helgelektyren min. Jeg har slitt meg gjennom Rogaland Revisjons rapport om forvaltningen av Stavanger kommunes innkjøpsregler - som stort sett er lite spennende lesing. Det er dokumentert en del regelbrudd på innkjøp mellom 100 000 og 500 000 kroner, men i følge rapporten dreier sette seg for eksempel om barnehager som får mat levert fra lokale butikker og som ikke kan dokumentere innkjøpsprosessen skikkelig - bl.a. fordi det er snakk om mange små innkjøp som til sammen er blitt mye penger i løpet av et år. Ikke så veldig dramatisk. Det mest engasjerende er kanskje det som mangler i rapporten: Etikken. For når det kommer til avsnittet om etisk handel nøyer rapporten seg med en glatt beskrivelse av gjeldende regelverk og hvilke initiativ for etisk handel kommunen er tilsluttet, før den konstaterer hvilke kantiner som tilbyr fairtrade kaffe og te. Det er ikke gjort noe forsøk på å vurdere hvorvidt gjeldene avtaler og innkjøp er i tråd med intensjonene i Handlingsplan for etisk handel som ble vedtatt i Formannskapet i 2009. Her heter det blant annet at:
Våre leverandører og avtalepartnere skal respektere grunnleggende krav til menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og miljø.
Det presiseres at kravene gjelder alle ledd i leverandørkjeden, inkludert underleverandører, så langt det er mulig å sjekke. Imidlertid er det i revisjonsrapporten ikke gjort noe forsøk på å belyse om anskaffelser er i tråd med etisk regelverk. Riktignok presiserer handlingsplanen at reglene i første omgang skal gjelde "Tekstiler og klær(for eksempel uniformer og fottøy), steinprodukter, vann- og avløpsutstyr, medisinsk teknisk utstyr, vareleveranser knyttet til bygg- og anleggskontrakter, møbler og inventar, leker, lekeapparater, idrettsutstyr, verktøy, profileringsartikler, elektronikk, datamaskiner- og utstyr." Allikevel har vi hatt reglene et par år, det kan være på sin plass å se på om regelverket skal utvides til å gjelde andre varer og tjenester. Stavanger kommune er som kjent ikke feilfri på dette området. Mest kjent er nok saken om at steinhellene på Tusenårsstedet (torget) er framstilt ved hjelp av barnearbeid (en sterkt medvirkende årsak til at regler om etisk handel kom på plass i det hele tatt). Og dere husker kanskje avsløringen om at benkene i Stavangers busskur var laget av tømmer fra regnskogen?
Ting som kunne vært problematisert i forhold til etikk men som ikke blir det er blant annet:
Bruk av vikarbyrå.
Stavanger kommune har rammeavtaler med flere bemanningsbyrå, bl.a. Adecco og Manpower. Det er vel ingen bombe at Adecco sliter med omdømmet etter en rekke pinlige avsløringer knyttet til drift av sykehjem. AUF var blant dem som forlangte at Oljefondet skulle trekke seg ut av Adecco på grunn av gjentatte brudd på norsk lov. I 2011 raste Adecco nedover omdømmebarometeret fordi de feilet på et sentralt punkt: etikken. Er det da riktig av kommunen å kjøpe tjenester derfra?
En ting er selskap som har dokumenterte brudd på lover og regler på sitt rulleblad, en annen ting er at vikarbyrå i seg selv er problematisk fordi bruken av disse kan føre til svekking av tariffavtaler, svekking av fagforeningenens posisjon, svekking av arbeidernes rettigheter, undergraving av lønns- og arbeidsvilkår og svekking av solidaritet og samhold på arbeidsplassen. Det er ikke dermed sagt at all bruk av vikarbyrå skal unngås, men hovedregelen må være fast ansettelse eller bruk av langvarige vikarkontrakter. Standarden hos vikarbyrå er at selv om oppdraget er langvarig får du ikke en avtale for mer enn tre uker om gangen, noe som gjør at det blir umulig å planlegge livet sitt mer enn noen uker fram i tid. Selv om bruddene i helsesektoren er mest kjent, så er det også dokumenterte problemer knyttet til bruk av vikarbyrå i skolesektoren. Utdanningsforbundet melder blant annet om lærervikarer som har fått halvert lønna etter at de har måttet ta oppdrag via vikarbyrå i stedet for å bli hyret direkte av skolene fordi vikarbyråene bl.a. ikke betaler kveldstillegg og ikke gir full lønnsmessig uttelling for utdanning og ansiennitet. Dette har ofte skjedd i kjølvannet av rammeavtaler som medfører at skolene ikke lenger skal engasjere vikarer direkte men henvende seg til det byrået kommunen har avtale med.
Veolia
Veolia er verdt et eget avsnitt. Stavanger kommune har rammeavtale med Veolia om persontransport. For noen år seiden var det protester mot Veolia i en rekke norske kommuner på grunn av deres støtte til den Israelske okkupasjonen av Øst-Jerusalem via bybaneprosjektet i Jerusalem. I 2009 annonserte selskapet at de trakk seg ut av driften av bybanen etter langvarig internasjonalt press, noe som blant annet førte til at Rødts Erling Folkvord jublet. Imidlertid er situasjonen fortsatt at selskapet er involvert i Israel. I følge Fafos rapport Farlige Forbindelser som ble publisert den 9. mai 2012 eier Veolia fortsatt 71 % av aksjene i Connex Jerusalem som drifter trikkene i Jerusalem Light Rail. Selskapet driver også busstjenester til israelske bosettinger og gjennom sitt datterselskap Veolia Environmental Services Israel eier og driver de Tovlan avfallsdeponi på konfiskert palestinsk jord. Veolia bidrar med dette til å forsterke Israels anneksjon av Jerusalem og de folkerettstridige bosettingene (se side 32 og 42 i rapporten). Vi i Rødt mener det fortsatt er på sin plass å kreve boikott av Veolia på grunn av medvirkning til brudd på folkeretten.
Renovasjon
Deler av renovasjonstjenesten i Stavanger satt ut på anbud til Reno Norden som i 2010 og 2011 ble refset av Arbeidstilsynet for gjentatte brudd på arbeidsmiljøloven. Riktignok på Østlandet og ikke i Stavanger, men bruddene var grove nok til at Manifest analyse publiserte en egen brosjyre hvor de kalte selskapets praksis sosial dumping i offentlig regi. Det ble blant annet hevdet at selskapet benyttet ansatte fra Øst-Europa som ble sendt hjem når de ble syke. Har virkelig selskapet klart å renvaske seg? Er dette tatt hensyn til ved tildelin av kontrakter i Stavanger kommunes regi?
Jeg mener det er på tide at Stavanger kommune utvider sitt regelverk for
etisk handel til også å gjelde transport og bemanningstjenester og jeg
syns det er en stor svakhet med den framlagte revisjonsrapporten at den
ikke problematiserer utfordringene knyttet til etisk handel i større
grad.
I går klaget Pia Noreger og Pål Jackmann via Aftenbladet over at Stavanger er så materialistisk og pengeorientert at det er vanskelig for dem å bo her. Selv om de hadde mange gode poenger, så er min opplevelse i dag at ikke alt håp er ute for byen ennå. Jeg startet dagen i dag med å ta en tur opp til Konserthuset, der 350 humanistiske konfirmanter denne helgen har sin ungdomsfest - avslutningen på konfirmasjonskurset. Humanistisk konfirmasjon er et utrolig fint tilbud (det må jeg jo si, som leder for HUman-Etisk Forbund i Rogaland), og det er svært mange frivillige og tillitsvalgte som ofrer veldig mye tid for at kurset og seremonien skal bli en bra opplevelse for konfirmantene. Nå får kurslederne riktignok et lite honorar, men jeg tror allikevel det er idealisme mer enn penger som motiverer. Jeg er selv kursleder for en super gruppe og regnet for moro skyld ut hvor mye tid jeg har brukt på dette. Fasit: godt over 100 timer (kurs inkludert forberedelser er minst 5 timer per uke x 9 = 45 timer, pluss Refugee = 24 timer, pluss helgekurs for gruppeledere = 30 timer, pluss forberedelsesmøter, evalueringsmøter og oppsummering = 6 timer, pluss selve seremonien i konserthuset = minst 4 timer = totalt 104 timer). Da blir ikke timelønna så veldig mye. Men det er selvfølgelig ikke på grunn av pengene vi gjør det. Vi gjør det fordi det er utrolig gøy å få et lite innblikk i hvordan hodene til dagens 15-åringer er skrudd sammen og kanskje prøve å plante noen nye tanker inni der om hvordan livet, universet og allting henger i hop. Jeg fikk høre av mine konfirmanter i år at jeg hadde en del rare ideer, så mine forsøk på å få dem til å se ting fra en litt annen synsvinkel enn de var vant til var kanskje ikke helt mislykket?
På vei hjem fra Konserthuset gikk jeg innom torget hvor noen av Stavangers veganere solgte hjemmebakte kaker til inntekt for Kari Mills sine katter, og deretter en runde i sentrum og registrerte at både NOAH, Amnesty, Palestinakomiteen og Ottar var ute på stands. I tillegg var det dansearrangement på torget som var veldig hyggelig og årets første bruktmarked på Nytorget. Med andre ord var det mye idealisme konsentrert på et veldig lite område. Det er på sånne dager det er skikkelig kjekt å bo i Stavanger!
Dagens aktivist-tips:
Sjekk www.kosmetikk.info for lister over hvilke kosmetikkprodusenter som tester på dyr og som dermed bør unngås.
Husk Rød Frokost på Martiniqu 1. mai (klokka 10)
Ble med Rødt på 1. mai-markering i Byparken klokka 11:30 før vi slutter oss til hovedtoget ved Folkets Hus klokka 13.
Husk Ottar-demo mot Money Talks den 10. mai!
Husk å søke stilling som organisasjonssekretær for Human-Etisk Forbund i Rogaland. Søknadsfrist den 30. april.
Ulike stiler i London. Fra boka Cyclestyle (Horst A. Friedrichs)
Når jeg var student i London midt på 90-tallet falt det meg aldri inn å anskaffe sykkel. Skulle du noe sted tok du the tube. Lndon's fantastiske undergrunn tok deg dit du skulle. Ulempen var selvfølgelig morgenrush, køståing og at det var dyrt pluss at jeg aldri lærte noe særlig London-geografi, bortsett fra kartet over undergrunnen. Nesten ingen syklet i London den gangen - i hvert fall slik jeg husker det. De få syklistene jeg traff beundret jeg på avstand der de ankom på sine oppskrapede og bulkete sykler, møkkete og gjerne med skrubbsår fra et ublidt møte med en fortauskant eller en bil. De hadde satt livet på spill og overlevd og de hadde bevist hvor grønne og miljøbevisste (eventuelt hvor fattige eller alternative de var). De var urbane krigere i kamp mot bilene. Syklistene var kule, men jeg var ny i London og kjente ikke gatene eller bydelene, og savnet egentlig ikke sykkelen min. Min tyske flatmate Simone kjøpte riktignok en brukt sykkel og kom andpusten og triumferende hjem fra forelesning etter å ha overlevd strekningen Westminster-Hackney, men sykkelen hennes ble stjålet etter en uke, og dette bekreftet vel egentlig bare for meg at reisepasset til undergrunnen var og ble en fornuftig investering for oss studenter.
Nå, mer enn 15 år seinere, er mye forandret når jeg besøker London. Det er merkbart flere syklister i gatene, og sykling er ikke lenger forbeholdt noen små, alternative miljøer. Sykkelen har blitt et lettvint og greit transportmiddel og mer enn det - det er også et accessoir som kompletterer deres kule, urbane stil. Det har kommet kafeer og barer for syklister, sykkelen er med i motereportasjer og musikkvideoer, det er blitt stadig mer bike lanes, i det hele tatt er sykkelen i London synlig ikke bare i gatebildet men også i motebildet. Men snakker om at sykling har nådd kritisk masse, at det er blitt attraktivt, kult og noe man ser opp til. I forbindelse med denne vårens valg avborgermester snakker man om pedal power og at de ulike kandidatenes sykkelpolitikk kan være med å avgjøre valget.
Jeg har tidligere sagt at skal Stavanger nå sine mål om å få flere til å sykle, må vi se på hvilke tiltak som har virket i andre byer. Kan vi lære noe av London? Hva har skjedd? Hvordan har de fått det til?
Et opplagt svar er innføringen av bysykler - i London døpt Boris Bikes, etter ordfører Boris Johnson. Dette er reklamefinansierte utleiesykler som kan leies mot betaling. Det finnes hundrevis av sykkelstasjoner over hele byen, du betaler for antall timer du bruker sykkelen, og returnerer den til et hvilket hvilket som helst docking point. Du trenger altså ikke levere sykkelen samme sted du hentet den. Ordningen har blitt populær, mange bruker slike sykler for å dekke korte avstander hvor alternativet gjerne er å sitte fast i trafikkork. Mange syklister bruker også syklene for å komme seg rundt, og avisreportasjer har også avdekket at mange også bruker syklene som en prøveordning fordi de tenker på å anskaffe seg sykler og vil teste om dette er noe for dem. Under følger en kort video som forklarer hvordan ordningen virker:
Imidlertid må det bemerkes at ordningen også har sin bakside: Den har kostet mye penger. Midler som skulle ha gått til å bygge sykkelfelt har blitt brukt til finansiere bysyklene, og det mumles om at de som har fått mest ut av ordningen er Barclays, som er sponsor og har fått spredd logoen sin over hele byen. Uansett, det er ikke tvil om at ordningen også har bidratt til å gjøre sykkelen som transportmiddel veldig synlig og tilgjengelig over hele byen, og at det bidratt til å holde sykling inne i nyhetsbildet. Siden det å få flere til å sykle også handler om å endre folks bevissthet og vaner kan man ikke bare se på om ordningen i seg selv er vellykket eller går i balanse, man må også se på hva slags effekt den har på samfunnet. Ut i fra mine høyst uvitenskapelige observasjoner virker det som om det har hatt en positiv effekt.
Det er imidlertid ikke bare Boris som kan ta æren for at sykkelen har blitt populær igjen. London Cycling Campaign har også bidratt til å sette sykling på dagsorden ved å kreve bedre tilrettelegging for syklister. Med 11 000 medlemmer og lokale grupper over hele London er de blitt et innflytelsesrikt innslag i debatten.
En annen faktor er trafikkproblemer og økt bevissthet rundt miljø og helse. London har i alle år hatt et trafikkproblem. Veiene er ikke dimensjonert for den mengden trafikk de må ta unna, det er knapphet på parkeringsplasser og kapasitet på offentlig transport i rushtida er også sprengt. Luftforurensing og støy er merkbare problemer som bidrar til redusert livskvalitet. London må, i likhet med andre europeiske byer, kutte sin utslipp av CO2 og andre miljøødeleggende gasser. For å nå dette må man få folk over fra biler til andre transportmidler. Da framstår sykkel som en billig og opplagt løsning. Problemene som er nevnt har bidratt til at det er politisk vilje til å satse på dette. Problemene har også bidratt til at folk flest ser på sykkel som en akseptabel løsning. Med andre ord er politikere og folk flest her ganske enige om både hva som er problemet og hva som er en mulig løsning. I tillegg har det vært økt bevissthet rundt miljø og grønn livsstil i Storbritannia de siste årene, sykkelen framstår da som et godt alternativ for de som vil gjøre noe bra for miljøet eller egen helse.
Selv om mye gjenstår før London er i nærheten av å være like sykkelvennlig som København eller Amsterdam, så har det også blitt merkbart mer sykkelfelt og bilfrie soner i London de siste årene. Det er ingen tvil om at økt tilrettelegging og fokus på trygge sykkelruter er viktig. Spørreundersøkelser viser at bekymring for egen sikkerhet er fortsatt den viktigste grunnen til at folk i London ikke sykler.
I tillegg er sykling blitt et motefenomen som nå til og med har fått sin egen bok:
Fra Hoxton i Øst-London, hipsterbydelen framfor noen de siste årene, har sykkeltrenden spredd seg til massene. Store merker har begynt å produsere eksklusive sykler, sykling har blitt såkalt aspirational. Fixiesyklene har også bidratt, siden disse kan tilpasses brukernes smak og stil i tillegg til at de presenterer gammel teknologi i ny og spennende innpakning. Og det kommer stadig flere sammenleggbare modeller på markedet som gjør at pendlere også får øynene opp for sykkelen. Økt utvalg i ulike modeller og typer gjør at flere kan finne en sykkel som passer for dem.
I tillegg finnes det en drøss med subkulturer og grupper, slik som sykkelpolo og The Tweed Run, som på sin måte bidrar til å bygge opp under syklingens mytiske og kule status. Du har også hatt framveksten av bloggere som legger vekt på sykling som mote og livsstilsvalg, slik som London Cycle Chic (barn av cycle chic-bloggenes glamorøse mor: Copenhagen Cycle Chic) og Velo-City Girl. Sykkelen dukker nå op i motereportasjer og i butikkers utstillingsvindu. Musikere som Mark Ronson og Lily Allen har brukt sykkelen i sine videoer, mens Florence Welch fra Florence and the Machine er observert syklende. Alt dette er med på å sementere sykling som trendy og til å bidra til at folk hele tiden blir minnet på sykkelen som et alternativ. Man skal heller ikke undervurdere den massive nostalgitrippen landet er ute på. 40-tallets mote og verdier er absolutt tilbake i motebildet, og her spiller også sykkelen en viktig rolle. Klassiske, britiskproduserte sykler er for alvor i ferd med å bli trendy. Og Londons grundere har visst å utnytte trenden: Konsepter som Look Mum No Hands dukker opp og bidrar til å sementere sykkelen som et alternativt og samtidig tilgjengelig livsstilsvalg. Sistnevnte ramlet jeg over selv i London sist jeg var der: Etter å ha sittet på en kafe i Old Street en stund og kommentert hvor mange menn i sykkelklær som hang på baren over gata begynte vi å kikke litt nærmere. Var det rett og slett en kombinert bar/kafe, sykkelverksted og butikk? Det var det! Her kan du få reparert sykkelen mens du venter, og hva er da bedre enn å ta seg en kopp kaffe eller en matbit? De har til og med sin egen nettbutikk med egne sykkeljersey' er og annet stash, viser Tour de France på storskjerm, og arrangerer foredrag, kurs og boklanseringer. Her har Bike Brothers og Sykkelverkstedet i Hillevåg noe å lære!
Look Mum No Hands sitt skilt. Sinnsykt dårlig bilde tatt fra motsatt side av veien, men dere skjønner konseptet. Coffe, beer, hot food, bike repairs - hva mer trenger du?
Så hva kan vi kopiere? Hvis økt syklisme i London er et såkalt fashion moment, så er det vanskelig å gjenskape andre steder, i hvert fall hvis vi politikere skal stå i spissen (når så du sist en politiker starte en trend?), men slik jeg ser det er følgende faktorer verdt å merke seg fra London.
1. Sykling må gjøres synlig. Boris bikes -eller bysykler - har gjort det enklere og gjort flere bevisste på at sykkel er mulig. Når sykkelen blir synlig blir den også valgt av flere. Antagelig også fått en del hjelp av det faktum at reisepass på undergrunnen etter hvert er svært dyrt (tenk Kolmbuspriser og legg så på litt). Sykkelen må med i markedsføring av Stavanger som by, den må nevnes i avisreportasjer og motereportasjer. Sykkelentusiaster må bli mer synlige og forlange å bli hørt. 2. Sykling må bli trendy. I London er sykkel ikke lenger bare for lycrakledde fartsfantom - alle kan finne en stil og en sykkel som passer for dem. Også norske syklister gjør det bra internasjonalt, i vår region har vi Nordsjørittet som bidrar til å skape interesse for sykkelsporten, men vi må få med de som ikke liker å bli svette når de sykler. Vi må spre andre bilder av syklister enn bare svettende neongule vesener med 21 gir. Her har vi jo allerede en syklende ordfører i høye hæler som har en klassisk sort bysykkel med kurv - veldig stilig! Jeg liker ikke politikken til Kristine Sagen Helgø, men cycle chic har hun! 3. Sykling må bli lønnsomt - folk må tørre å satse på nye forretningsideer som involverer sykkel. London har flinke grundere som er raske med å spotte trender og utnytte nye nisjer - men det skulle vi jo nesten tro vi hadde i Stavanger også. 4. Konsensus om at nye løsninger er ønskelig. Problemer knyttet til trafikkavvikling og forurensing har gjort det åpenbart også i Stavanger at nye og mindre forurensende løsninger må velges - men her har vi et stykke igjen før vier enige om at sykler må prioriteres over biler. 5. Økt helsebevissthet og økt fokus på viktigheten av fysisk bevegelse. Dette har vi allerede - men vi må få plantet tanken om at sykkelen er svaret. 6. Bygge ut flere sykkelfelt og legge mer til rette for sykler i bybildet. Bedre sykkelparkeringer, flere sykelfelt og sykkelstamvei Stavanger-Sandnes står allerede på planen, men det er mye mer som kan gjøres!
Det er selvsagt masse andre tiltak jeg kan nevne, men dette er det jeg konkret kan se at er årsaksfaktorer som kan bidra til å forklare det oppsvinget sykkelen har fått i London.
Innlegg om hvordan sykling er blitt trendy i London er under utarbeiding, som lovet. Plutselig var det en del møter med tilhørende sakspapir som kom litt i veien for blogging. Mens dere venter kan dere kikke litt på bilder fra CicLAvia - Los Angeles' sin versjon av Ciclovia (som jeg har lagt ut video om her).
Los Angeles er ikke en by jeg først og fremst forbinder med sykling, den er vel snarere en by som er totalt bygd opp rundt bilen som transportmiddel, men allikevel deltok nærmere 100 000 på CicLAvia søndag 15. april (arrangørens estimat). Arrangementet har også generert masse aktivitet på Twitter og diverse blogger, og det virker som om det har fenget. LAs myndigheter valgte til og med dagen til å annonsere et nytt bike share programme! Som Mark Ruscigno (mannen bak den søte bloggen TrueLoveHealth) tweetet: Gatene i LA er ikke stengt under CicLAvia, det er tusenvis av mennesker som går og sykler på dem! Eller som denne artikkelen sier: A 10-mile long block party!
Dette er hva som skjer når aktivisme og sunn livsstil kommer sammen (bilder lånt fra Twitter):
