Kvinneappell 1. mai - full kvinnefrigjøring er målet

Tradisjonen tro hadde Rødt Stavanger 1. mai-frokost på Martinique, fulgt av Rød 1. mai i byparken før vi gikk opp til Folkets Hus for å slutte oss til hovedtoget. Jeg holdt årets kvinneappell. Som vanlig ble den skrevet i siste liten mens jeg bannet og lurte på hvorfor jeg hadde sagt ja til dette, men alt i alt ble den ikke så verst. 1. mai i år var en kald fornøyelse, og vinden bød på litt problemr for de som bar paroler, men oppmøtet i toget var bra! Godt å se at arbeidernes kampdag fortsatt engasjerer. 

Under følger teksten til appellen jeg holdt:

Foto lånt fra Frifagbevegelse.no. Fotograf ukjent - bildet er fra Arbeidebeveglsens arkiv.

KVINNEAPPELL 1. MAI 2013
Gratulerer med dagen arbeidskvinner og arbeidsmenn! Når jeg står her for å holde kvinneappell, så kan man kanskje lure på hva i all verden jeg skal snakke om. Appeller er jo for å sette fokus på ting som er urett, men i Norge har vi jo tilnærmet full likestilling. Og Norge er jo verdens beste land å bo i, det har FN sagt. Så hva i all verden har jeg å klage over? Som likestilt kvinne i verdens beste land? Jeg har fullført høyere utdanning, i likhet med over halvparten av alle kvinner i min aldersgruppe. Jeg har jobb, og kan forsørge meg selv. Jeg har egen bolig. Jeg kan velge selv om jeg vil ha barn og evt. Når. Jeg kan reise på ferie, delta i idrett, delta i politikken, konkurrere med menn og stort sett gjøre det jeg vil, så hva har jeg å klage over? Vel, for det første, så er jeg som kvinne mindre verdt enn menn. 15 % mindre verdt faktisk, i hvert fall i følge Statistisk Sentralbyrå. Kvinner tjener nemlig fortsatt bare 85 % av hva menn tjener. Får jeg barn, vil jeg garantert tape minst et lønnstrinn for hvert år jeg er vekke fra arbeidslivet, det har forskning bekreftet, det er ikke bare en følelse mange kvinner sitter med. Når jeg er ute på byen må jeg visst passe meg for å ikke bli for full, ikke flørte for mye og ikke gå for utfordrende kledd, for gjør jeg det og noe skjer, så er det min feil. Selv politiet i Rogaland sier at kvinner ikke har den samme friheten som menn, men anbefaler at kvinner moderere alkoholinntaket og har med seg anstand, jeg mener en venn til å følge seg hjem. Aller helst skal vi holde oss hjemme. I tillegg bor jeg i Rogaland, som er et av fylkene med størst lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Som kvinne ligger jeg an til å få lavere pensjon enn mine mannlige kollegaer, fordi kvinner av forskjellige årsaker ofte ikke kan jobbe i like mange år som menn. I tillegg har jeg daglig gleden av å bli bombardert med budskap om hvordan jeg skal kle meg og se ut. Og klærne de store kjedene gjerne vil selge meg så billig, er produsert av lavlønte kvinner på den andre siden av kloden. Vår velstand er basert på at kvinner i andre land blir utnyttet og underbetalt. Skal vi tro mange menn i avisspaltene er det et stort samfunnsproblem at de blir antaset av prostituerte på åpen gate. Men de prostittuerte hadde ikke vært her hvis det ikke var et marked, hvis det ikke var et stort antall personer som synes det er greit å kjøpe seg tilgang til en annen persons kropp.
Er det dermed sagt at det er helt krise? Nei, men likestillingen er ikke i mål, og noen av de viktigste kampene er knyttet til arbeidslivet. 2013 er et viktig år i kampen for full kvinnefrigjøring. I år er det nemlig 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Dette var et viktig steg på veien mot reelt demokrati og mot likestilling mellom kjønnene i Norge. Allmenn stemmerett var viktig fordi man i et demokratisk samfunn ikke kan stenge halve befolkninga ute fra å delta i den demokratiske prosessen. De hundre åra som har gått har også ført med seg andre viktige endringer på veien mot full kvinnefrigjøring. Gjennom retten til abort og prevensjon har kvinner fått kontroll over kropp og seksualitet, og dette har vært en viktig forutsetning for å kunne delta i arbeidslivet. Yrkesdeltakelse har medført at kvinner er mer økonomisk selvstendige enn før, noe som også er en forutsetning for å kunne gjøre frie valg om sitt eget liv. Tilnærmet full barnehagedekning og gode fødselspermisjonsordninger har også tilrettelagt for kvinners yrkesdeltakelse. Kvinnene har inntatt universitetene, og er i ferd med å danke ut mennene på alle trinn av høyere utdanning. Vi har lover mot diskriminering av kvinner i arbeidslivet, og vi har lovfestet kvinneandel i alle styrer. Norge er et likestillingsparadis – eller? Selv om vi har kommet langt, er vi ikke i mål. Tar vi likestilling for gitt, står vi i fare for å miste den. Kampen for likestilling og for full kvinnefrigjøring er som kampen for sosial rettferdighet generelt – den er aldri vunnet en gang for alle. Så hva gjenstår?
Noen av problemstillingene er deprimerende velkjente. La oss starte med likelønn. Kvinner tjener 85 % av det menn tjener i timelønn, og tjener samlet sett 60 % av hva menn tjener. Årsakene er kvinneyrkers lavere status, manglende anerkjennelse for den kompetanse som kreves og den belastningen jobben utgjør, og en oppfatning av at kvinner jobber fordi kan vil – ikke fordi de må. Fortsatt anser mange kvinners lønn som et supplement til husholdningens totale inntekt – og dermed er det ikke nødvendig å sikre kvinner en lønn å leve av, i hvert fall ikke en lønn å leve godt av. Når man tar opp problemet blir debatten ofte trukket ned på et usaklig nivå. Kvinner har jo selv valgt lavtlønnsyrker, de visste hva lønna var da de begynte på utdanningen, så de har ingen rett til å klage etterpå. Det er kvinners egen feil hvis de sakker ut lønnsmessig, de har jo selv valgt å bli gravide og få barn, selv om de vet hva konsekvensene blir. Vil du bli gravid og ikke gå ned i lønn – ja da får du vær så god gå i militæret også! Dette er påstander som ofte dukker opp i debatter om kvinners lønn. Men hallo! Det er jo ikke sånn at retten til å forhandle om høyere lønn er begrenset til noen få yrker! Det er ikke sånn at hvis man velger et kvinnedominert yrke med beskjeden lønn, så er det dermed sagt at man avstår fra å fremme krav i lønnsforhandlinger eller at man avstår fra å bruke lovlige våpen som å streike. Den utstrakte bruken av tvungen lønnsnemd de siste årene forteller oss også at mange av disse yrkene er så viktige for samfunnet at vi faktisk ikke klarer oss uten dem i mer enn noen få dager før deter fare for liv og helse.
Ser man på saker Likestillingsombudet behandler ser man også at kvinner fortsatt blir utsatt for diskriminering i arbeidslivet. Selv om lovverket som skal hindre diskriminering er på plass, så mangler det sanksjonsmuligheter, og man har en omventdt bevisbyrde. Selv om det formelt er arbeidsgiver som skal bevise at diskriminering ikke har funnet sted, så er det ofte den som klager som må bevise at det er begått urett. Og føler man seg diskriminert i en ansettelsesprosess er det ofte ikke bryet verdt å klage – jobben er jo uansett gitt til noen andre, det eneste man oppnår er å gjøre seg upopulær hos en arbeidsgiver som ikke ville ha deg fordi du er kvinne og kanskje kunne finne på å bli gravid eller syk de neste årene. Ved å tale makta midt i mot må man ofte tale kolleger midt i mot.
I Norge har vi hatt flere likelønnskommisjoner, men anbefalingene er stort sett havnet i skuffen. Selv om alle er enige i at prinsippet likelønn er viktig, er det få eller ingen tiltak som monner som er lagt på bordet. Forslaget om sekstimersdag er også i stor grad blitt til symbolpolitikk – mange er positive, men det skjer ikke noe. Likestillingspolitikken i Norge har feilet – vi står fast i de samme problemene vi har diskutert de siste tretti årene. Det er på tide med en ny politikk. Det er på tide å kjempe for full kvinnefrigjøring!
Så hvorfor skal vi bruke arbeiderenes internasjonale kampdag til å bry oss om likestilling? Jo, fordi arbeiderbevegelsen handler om å stå sammen og vise solidaritet. Sammen er vi sterke, sammen kan vi oppnå mer enn vi kan når vi står aleine. Dersom fagbevegelsen godtar at enkelte grupper systematisk får lavere lønn for sitt arbeid og sin kompetanse enn andre, da undergraver vi hele idealet som arbeiderbevegelsen er forankret i. Godtar vi at noen skal få lavere lønn enn de fortjener, godtar vi at denne forskjellsbehandlingen kan ramme alle i neste omgang.
Og hva med forholdene internasjonalt? I Europa er det kvinner som har betalt den største prisen for den krisepolitikken som er ført. Kutt i offentlig sektor rammer kvinnearbeidsplasser, og gir samtidig kvinner en økt omsorgsbyrde. Sparepakkene i land som Italia, Hellas og Spania har satt likestillingen flere tiår tilbake og presset kvinner ut av arbeidslivet og tilbake til ubetalte omsorgsoppgaver i hjemmet. Samtidig har vold mot kvinner økt, og særlig innvandrerkvinner er utsatt. I Norge opplever kvinnelige innvandrer og asylsøkere å ikke bli trodd, eller at deres opplevelser vektlegges lite når det vurderes hvem som skal bli, og hvem som skal sendes hjem. De risikerer å bli sendt tilbake til vold, voldtekt og tortur. Men siden dette gjerne er noe som rammer kvinner generelt og ikke dem spesielt virker det som om norske myndigheter mener at de fortjener opphold mindre. Fortsatt er det sånn at en legitim asylsøker bør være mann som har deltatt i politikk.

Til syvende og sist handler kampen for kvinnefrigjøring om hva slags samfunn vi ønsker. Ønsker vi et samfunn der vår velstand er bygd på strukturell undertrykking av kvinner, eller vil vi ha et samfunn bygget på likeverd? Kvinnenes krav om mer rettferdighet vil før eller siden støte mot de begrensningene som det kapitalistiske systemet setter for oss. Innen kapitalismen vil de som styrer gjerne at vi skal tro på idealet om frihet og likeverd, men det viser seg gang på gang at det er en illusjon som er for dyrt å sette ut i livet. Men det er ikke for dyrt fordi vi ikke har råd – det er for dyrt fordi det nåværende systemet bygger på ulikhet som et fundamentalt premiss. Dersom noen skal tjene seg rike på andres arbeid, så må ressursene fordeles ulikt. Vi må kjempe for en ny politikk! Vi krever seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon. Vi krever at det settes av en likelønnspott, slik at vi får fjerna all lønnsdiskriminering knytta til kjønn. Vi krever likestilling av skift-og turnusarbeid. Vi krever at kvinnelige asylsøkeres historier blir tatt på alvor. Vi krever gratis barnehager og skolefritidsordninger! Vi vil knuse skjønnhetstyranniet, og bekjempe porno. Vi må fortsette å påpeke at det å selge arbeidskrafta si og det å selge kroppen sin ikke kan sammenlignes, og kreve at forbudet mot kjøp av sex håndheves. Makt gis ikke – den tas! Fortsatt god 1. mai. Lykke til med kampen videre!

8. mars er fortsatt viktig!

Vi er nå inne i den uka som likestillingsombud Synnøve Ørstavik omtaler som kvinnekampens motstandsuke. Det er denne uka hvor man henter fram spørsmålet om likestilingen ikke er oppnådd en gang for alle, pusser støvet av argumentet om at likestilingen har gått for lang, og generelt spør om ikke de gamle, sure feministene som ikke har barbert leggene siden en gang på tidlig 70-tall ikke bør gi seg med å gå i tog og klage så fælt. Vi lever jo i verdens mest likestilte land, og det er jo tross alt litt forskjell på kjønnene.

Jeg mener vi fortsatt trenger 8. mars. Ja, for faen! Vi har kommet langt, men vi har fortsatt mye å kjempe for. Den dagen vi tar våre rettigheter for gitt, er den dagen vi begynner å miste dem. Feminisme er for meg et frigjørende prosjekt som handler om at våre valg og muligheter ikke skal begrenses av hvilket kjønn du er født inn i. Det gjelder enten du er kvinne eller mann. Feminisme handler ikke om at kvinner er bedre enn menn, eller om at kvinner ikke skal gå med leppestift eller at det bare er jobb og karriere som gir livet mening, men at kvinner og menn er like gode og skal ha samme muligheter. Da må man innse at det ikke bare er kjønn som legger begrensninger på valgene våre, men også det økonomiske systemet vi lever innenfor, og at systemet skaper og forsterker kjønnet urettferdighet. Jeg tror ikke vi løser de gjenværende utfordringene våre innenfor et kapitalistisk system, men der vil sikkert de borgerlige feministene være uenige med meg.

Feminisme og kvinnekamp vil i årene som kommer handle om likelønn, om heltidsproblematikk og hvordan vi organiserer arbeidsdagen, om det virkelig er slik at en full arbeidsdag skal være 8 timer uansett yrke og uansett livssituasjon. Den vil handle om hvordan vi måler hva som har verdi - er det sånn at bare varer og tjenester som omsettes for penger er verdifulle, eller det det arbeidet vi legger ned gratis også av verdi? Skal vi ta ut økt rikdom i mer penger og mer forbruk, eller i form av mer fritid og kortere arbeidsdag?

Likelønnskomisjonens anbefalinger har i flere år nå støvet ned i en skuff. Det er på tide å hente fram igjen alle de gode utredningene som er laget og se på de forslagene. For som Synnøve Ørstavik påpeker - vi har ført den samme likestillingspolitikken i 30 år, og vi kommer ikke videre. Fortsatt tjener kvinner bare 85 % av det menn gjør. Fortsatt er det flest kvinner som jobber deltid. Fortsatt har vi et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarked. Fortsatt er det kvinner som tar den største byrden når det kommer til husarbeid og omsorg. Fortsatt er det flest mannlige ledere. Fortsatt har vi ikke hatt andre kvinnelige statsministre enn Gro. Kvinneandelen i kommunestyrer har ikke økt de siste årene, den står fast på rundt 35 %. Og fortsatt blir kvinner straffet og hetset når de stikker seg fram i samfunnsdebatten. Kvinner skal visst fortsatt framstå som objekter og ikke som selvstendig handlende subjekter. Vi ser en skremmende tendens til økt seksualisering av små jentebarn og pornofisering av ungdomskulturen, der det blant jentene handler om å være deiligst og bli likt på grunnlag av kropp og utseende. Dette kan vi ikke finne oss i!

Ha en strålende kvinnedag! Vi sees i 8. marstoget. Møt opp kl. 17:30 i byparken i Stavanger. 

Kjapp oppdatering etter bystyremøtet

Kveldens møte sluttet halv ni, noe som må være rekordtidlig. Det er ikke for ingenting at det ble innført en regel som sa at møtene skulle avsluttes seinest halv elleve....

Uansett, møtet i dag lå an til å bli spennende fordi sak 9/13 om driftsstøtte dyrebeskyttelsen var blitt anket inn fra formannskapet av Frp, hvor partiene var ganske delt. Dersom alle fulgte stemmemønsteret i formannskapet lå det an til at H, V, SP, Krf, og PP ville stemme mot driftsstøtte, FrP, AP, SV, MDG og Rødt ville stemme for. Med dette mønsteret ville det være en stemme som avgjorde, og ryktet sa at PP kanskje kunne overtales til å snu... Desverre ble saken utsatt til neste møte, fordi det er første gang i denne perioden at bystyret behandler saker som er anket, og det var usikkerhet om det da var anledning til å komme med nye forslag eller ei. Visstnok ble ankesaker før rutinemessig avvist, nå skal de faktisk behandles i bystyret, så da vil de første sakene skape presedens. Det samme gjaldt sak 10, som var en sak om bruk av kollektivfelt til kompiskjøring. Siden dette var de to eneste sakene jeg hadde forberedt innlegg på ble det et ganske rolig møte for min del, jeg har lært tidligere at det ikke er vits i å gå på talerstolen hvis du bare har en vag ide om hva du vil si. Da er det bedre å holde kjeft og stemme sammen med SV og MDG på de sakene de har forberedt godt.

Uansett - hvis noen av dere mener at Dyrebeskyttelsen i Sør-Rogaland fortjener litt driftsstøtte, så vet dere hva dere har å gjøre - ta kontakt med en politiker, gjerne en i Høyre, Pensjonistpartiet, eller Venstre.

Eierløse katter og kommunal støtte til Dyrebeskyttelsen i Sør-Rogaland

Utkast til innlegg i bystyret den 4. februar 2013
Sak 9/13 Hinnasvingen 22 – Dyrebeskyttelsen – søknad om driftsstøtte 

Mozzie flyttet inn til meg 23. desember etter å ha bodd ute i flere måneder

I motsetning til hva mange innbiller seg, så klarer ikke katter og andre tamme husdyr seg fint hvis du setter dem ut på gata. De fryser og sulter, blir syke, slåss og blir skadet og påkjørt. Noen få klarer seg, men de har det ikke veldig bra. Katter og hunder har blitt avlet fram gjennom århundrer for å være selskapsdyr for mennesker. Det har aldri vært så mange dyr på planeten som nå, og det er vi mennesker som har ansvaret for at de er her. Vi har avlet dem fram for å tilfredsstille våre egoistiske behov for mat, selskap og underholdning. Det betyr at vi også har et ansvar for uønskede dyr. Vi har ikke bare et moralsk ansvar, dyrevelferdsloven sier også at vi har et juridisk ansvar. Og når enkeltpersoner svikter ansvaret sitt, er det fellesskapet som må sørge for at disse dyrenes velferd ivaretas. Dyrebeskyttelsen i Sør-Rogaland gjør en fantastisk jobb, og fortjener vår støtte. Alternativet til å støtte dem er jo å gjenoppta avlivingskampanjer i kommunal regi. Dette er kanmpanjer som har vist seg å være sosialt og etisk uakseptable. Å avlive friske dyr er uetisk og i strid med hensikten i dyrevelferdsloven. Virkningen av avlivingskampanjer i kommunal regi er kortsiktig og bidrar ikke til å gjøre noe med roten av problemet – nemlig uansvarlig dyrehold. Ideelt sett skulle det vært en lisensordning for å ha kjæledyr, alle kjæledyr skulle vært kastrert og chippet, slik at man fikk begrenset tilfanget av nye dyr og slik at man kunne spore opp dyreholdere som sviktet ansvaret sitt. Men lovgivning som støtter slike tiltak er ikke på plass. Inntil videre må vi da sørge for at de dyrene som er her, blir tatt godt vare på, og støtte holdningsskapende arbeid.

Rådmannen viser i sitt notat til at andre norske byer gir lite eller ingenting i driftsstøtte til dyrevelferdsorganisasjoner. Vi i Rødt mener det ikke er noe mål i seg selv at Stavanger skal være like dårlige på dyrevelferd som andre norske byer, snarere tvert i mot. Det vises i rådmannens notat til at Bergen kommune har budsjettert med kr 100 000 i støtte til Dyrebeskyttelsen i Bergen. Det som ikke sies, er at mattilsynet i Bergen bruker mer enn 400 000 kroner i året på å avlive dyr, i hovedsak katter. Dyrebeskyttelsen i Sør-Rogaland drives av mennesker som jobber frivillig og som gjør en fantastisk innsats. Det fortjener bedre økonomiske rammer for sinn drift. Alle har vi i følge dyrevelferdslovens paragraf 4 hjelpeplikt når vi finner dyr som lider. Vi skal være glade for at Kari Mills og hennes med-aktivister tar på seg denne jobben på vegne av oss alle. Vi i Rødt støtter derfor forslaget om å innvilge kr 500 000 i støtte til kastrering og holdningsarbeid rundt dyrehold og vi vil takke Frp for at de anket saken inn for bystyret slik at vi kan være med og forhåpentligvis snu formannskapets beslutning.

Fra Dyrevelferdsloven:

§ 3 Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.

§ 4 Enhver som påtreffer et dyr som åpenbart er sykt, skadet eller hjelpeløst, skal så langt mulig hjelpe dyret.

§ 28 Dyr fra dyrehold kan bare settes ut i naturen for å bli viltlevende når dyret har gode muligheter for å tilpasse seg og overleve i det nye miljøet.

Lenker for videre lesing

Bystyrets sakspapirer

Formannskapets saksdokumenter 10. januar 2013

Dyrevelferdsloven

NOAH- Kattekrav - avlivingsaksjoner "ut"

Mattilsynet – Hva skal man gjøre med eierløse katter?

Grønn i Bergen – bruker mer på å avlive eierløse katter enn å hjelpe dem (Sondre Båtstrands blogg)

Aldri tynn nok?

Dagens anbefalte lesing:  Kate Orazem: What Women Lose In The Fight To Be Thin

" Whole nations of women spend their hours not reading books or loving bands or making goddamn change but instead agonizing over the inches of a waist."

Jeg tror det Kate Orazem skriver her er noe mange kvinner kan kjenne seg igjen i.  Hvem har vel ikke stått foran speilet og forestilt seg at lårene var litt smalere, eller ergret seg om den lille valken over buksekanten? Faktum er at vi bruker enormt mye tid på å bekymre oss for å være bra nok. Tenk om vi kunne bruke like mye tid på å forandre verden som vi bruker på å prøve å forandre oss selv?

Planer framover

Vi som er aktive på venstresida er travle, av og til litt for travle til å holde blogger og sånt oppdatert, men dette er altså mine planer nå i nær framtid:

fredag 25. januar: Fylkesstyremøte Human-Etisk Forbund i Rogaland (hvor jeg enn så lenge er styreleder). Møtet skal først og fremst forberede årsmøtet samt planlegge aktiviteter i 2013, men vi skal også behandle saker relatert til godkjenning av humanistiske vigslere, humanistisk uke og valgkamp.

lørdag 26. januar: Årsmøte i Ottar (Arkeologisk museum kl. 11-15). Jeg har sagt ja til å sitte i styret, men vi får se om jeg blir valgt....

onsdag 30. januar: møte i bystyregruppa i Rødt (? - det er litt lenge siden vi har hatt møte nå, men vi pleier å samles onsdagen før et bystyremøte.

torsdag 31. januar: møte angående humanistisk konfirmasjon og HAMU (HAMU er den delen av Human-Etisk Forbund som driver med internasjonalt bistandsarbeid)

mandag 4. februar: bystyremøte, hvor jeg møter i stedet for Truls.

fredag 8. og lørdag 9. februar: 3. samling med politikerskolen, Høgskolen i Telemark (avd. Bø)

I tillegg trener jeg meg opp til ultramaraton, så det er en god del løping som skal presses inn mellom møtene... Hvis det er andre møter jeg burde vært på og som jeg har glemt er det bare å rope ut i kommentarfeltet!

Jeg har, tro det eller ei, faktisk begynt å trappe ned på en del verv. Jeg kommer til å gå av som leder i HUman-Etisk Forbund i Rogaland nå i mars, jeg tar ikke gjenvalg til styret i sameiet (hvor jeg har vært leder i fire år), jeg underviser ikke konfirmasjonsgruppe i år, jeg spiller ikke håndball og jeg deltar ikke lenger på alt av møter og seminarer. Allikevel tror jeg 2013 kommer til å bli travelt, men forhåpentligvis får jeg litt mer tid til de tingene jeg har lyst til å prioritere, som Rødt og Ottar, og kan bruke litt mindre tid på verv og oppgaver jeg har gått lei av.

Svarte katter

...bringer ulykke sies det. Selv om det er gammel overtro er det merkelig så godt denne myten henger igjen. Jeg tror få innrømmer at de virkelig tror at svarte katter bringer ulykke, men ubevisst lar vi oss fortsatt påvirke. Blant de som driver med omplassering av hjemløse dyr er det allment kjent at svarte katter og hunder bruker mye lenger tid på å finne nye hjem enn dyr med andre farger, såkalt Black cat syndrome. Noe som er synd, for pelsen deres er akkurat like myk, og behovet for omsorg er akkurat like stor, uansett farge.

Katten Cornelius - vil du hjelpe kan du gi et bidrag til konto 3624 67 97679

Denne uka publiserte Dyrebeskyttelsen i Bergen og Hordaland historien om katten Cornelius, en historie som var til å grine av. For et par dager siden fanget de en svart katt som har gått ute lenge, og som var i svært dårlig forfatning når de fikk tak i den. Den har muligens blitt påkjørt, for hodet er skeivt og det ser ut som om det ene øyet er trykket litt inn, slim renner fra munnen, mange tenner mangler, og halen er knekt. Den var i tillegg svært tynn og avmagret, og har tydeligvis gått ute lenge. Heldigvis ble den fanget og kjørt rett til veterinær. Les hele historien på DBBHs Facebookside.

Desverre er det mange slike historier, og mange uønskede dyr som lider lignende skjebner. Derfor er det arbeidet som Dyrebeskyttelsen gjør svært viktig. Det er flaut at politikerne i Stavanger diskuterer hvor mye støtte Kari Mills og Dyrebeskyttelsen her i Stavanger skal ha. De gjør en fantastisk jobb. Kommunen bør sikre Dyrenes hus på Hinna forutsigbare driftsrammer.