Tradisjonen tro hadde Rødt Stavanger 1. mai-frokost på Martinique, fulgt av Rød 1. mai i byparken før vi gikk opp til Folkets Hus for å slutte oss til hovedtoget. Jeg holdt årets kvinneappell. Som vanlig ble den skrevet i siste liten mens jeg bannet og lurte på hvorfor jeg hadde sagt ja til dette, men alt i alt ble den ikke så verst. 1. mai i år var en kald fornøyelse, og vinden bød på litt problemr for de som bar paroler, men oppmøtet i toget var bra! Godt å se at arbeidernes kampdag fortsatt engasjerer.
Under følger teksten til appellen jeg holdt:
![]() |
| Foto lånt fra Frifagbevegelse.no. Fotograf ukjent - bildet er fra Arbeidebeveglsens arkiv. |
KVINNEAPPELL 1. MAI 2013
Gratulerer med dagen arbeidskvinner og arbeidsmenn! Når jeg står her for å holde kvinneappell, så kan man kanskje lure på hva i all verden jeg skal snakke om. Appeller er jo for å sette fokus på ting som er urett, men i Norge har vi jo tilnærmet full likestilling. Og Norge er jo verdens beste land å bo i, det har FN sagt. Så hva i all verden har jeg å klage over? Som likestilt kvinne i verdens beste land? Jeg har fullført høyere utdanning, i likhet med over halvparten av alle kvinner i min aldersgruppe. Jeg har jobb, og kan forsørge meg selv. Jeg har egen bolig. Jeg kan velge selv om jeg vil ha barn og evt. Når. Jeg kan reise på ferie, delta i idrett, delta i politikken, konkurrere med menn og stort sett gjøre det jeg vil, så hva har jeg å klage over? Vel, for det første, så er jeg som kvinne mindre verdt enn menn. 15 % mindre verdt faktisk, i hvert fall i følge Statistisk Sentralbyrå. Kvinner tjener nemlig fortsatt bare 85 % av hva menn tjener. Får jeg barn, vil jeg garantert tape minst et lønnstrinn for hvert år jeg er vekke fra arbeidslivet, det har forskning bekreftet, det er ikke bare en følelse mange kvinner sitter med. Når jeg er ute på byen må jeg visst passe meg for å ikke bli for full, ikke flørte for mye og ikke gå for utfordrende kledd, for gjør jeg det og noe skjer, så er det min feil. Selv politiet i Rogaland sier at kvinner ikke har den samme friheten som menn, men anbefaler at kvinner moderere alkoholinntaket og har med seg anstand, jeg mener en venn til å følge seg hjem. Aller helst skal vi holde oss hjemme. I tillegg bor jeg i Rogaland, som er et av fylkene med størst lønnsforskjeller mellom kvinner og menn. Som kvinne ligger jeg an til å få lavere pensjon enn mine mannlige kollegaer, fordi kvinner av forskjellige årsaker ofte ikke kan jobbe i like mange år som menn. I tillegg har jeg daglig gleden av å bli bombardert med budskap om hvordan jeg skal kle meg og se ut. Og klærne de store kjedene gjerne vil selge meg så billig, er produsert av lavlønte kvinner på den andre siden av kloden. Vår velstand er basert på at kvinner i andre land blir utnyttet og underbetalt. Skal vi tro mange menn i avisspaltene er det et stort samfunnsproblem at de blir antaset av prostituerte på åpen gate. Men de prostittuerte hadde ikke vært her hvis det ikke var et marked, hvis det ikke var et stort antall personer som synes det er greit å kjøpe seg tilgang til en annen persons kropp.
Er det dermed sagt at det er helt krise? Nei, men likestillingen er ikke i mål, og noen av de viktigste kampene er knyttet til arbeidslivet. 2013 er et viktig år i kampen for full kvinnefrigjøring. I år er det nemlig 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Dette var et viktig steg på veien mot reelt demokrati og mot likestilling mellom kjønnene i Norge. Allmenn stemmerett var viktig fordi man i et demokratisk samfunn ikke kan stenge halve befolkninga ute fra å delta i den demokratiske prosessen. De hundre åra som har gått har også ført med seg andre viktige endringer på veien mot full kvinnefrigjøring. Gjennom retten til abort og prevensjon har kvinner fått kontroll over kropp og seksualitet, og dette har vært en viktig forutsetning for å kunne delta i arbeidslivet. Yrkesdeltakelse har medført at kvinner er mer økonomisk selvstendige enn før, noe som også er en forutsetning for å kunne gjøre frie valg om sitt eget liv. Tilnærmet full barnehagedekning og gode fødselspermisjonsordninger har også tilrettelagt for kvinners yrkesdeltakelse. Kvinnene har inntatt universitetene, og er i ferd med å danke ut mennene på alle trinn av høyere utdanning. Vi har lover mot diskriminering av kvinner i arbeidslivet, og vi har lovfestet kvinneandel i alle styrer. Norge er et likestillingsparadis – eller? Selv om vi har kommet langt, er vi ikke i mål. Tar vi likestilling for gitt, står vi i fare for å miste den. Kampen for likestilling og for full kvinnefrigjøring er som kampen for sosial rettferdighet generelt – den er aldri vunnet en gang for alle. Så hva gjenstår?
Noen av problemstillingene er deprimerende velkjente. La oss starte med likelønn. Kvinner tjener 85 % av det menn tjener i timelønn, og tjener samlet sett 60 % av hva menn tjener. Årsakene er kvinneyrkers lavere status, manglende anerkjennelse for den kompetanse som kreves og den belastningen jobben utgjør, og en oppfatning av at kvinner jobber fordi kan vil – ikke fordi de må. Fortsatt anser mange kvinners lønn som et supplement til husholdningens totale inntekt – og dermed er det ikke nødvendig å sikre kvinner en lønn å leve av, i hvert fall ikke en lønn å leve godt av. Når man tar opp problemet blir debatten ofte trukket ned på et usaklig nivå. Kvinner har jo selv valgt lavtlønnsyrker, de visste hva lønna var da de begynte på utdanningen, så de har ingen rett til å klage etterpå. Det er kvinners egen feil hvis de sakker ut lønnsmessig, de har jo selv valgt å bli gravide og få barn, selv om de vet hva konsekvensene blir. Vil du bli gravid og ikke gå ned i lønn – ja da får du vær så god gå i militæret også! Dette er påstander som ofte dukker opp i debatter om kvinners lønn. Men hallo! Det er jo ikke sånn at retten til å forhandle om høyere lønn er begrenset til noen få yrker! Det er ikke sånn at hvis man velger et kvinnedominert yrke med beskjeden lønn, så er det dermed sagt at man avstår fra å fremme krav i lønnsforhandlinger eller at man avstår fra å bruke lovlige våpen som å streike. Den utstrakte bruken av tvungen lønnsnemd de siste årene forteller oss også at mange av disse yrkene er så viktige for samfunnet at vi faktisk ikke klarer oss uten dem i mer enn noen få dager før deter fare for liv og helse.
Ser man på saker Likestillingsombudet behandler ser man også at kvinner fortsatt blir utsatt for diskriminering i arbeidslivet. Selv om lovverket som skal hindre diskriminering er på plass, så mangler det sanksjonsmuligheter, og man har en omventdt bevisbyrde. Selv om det formelt er arbeidsgiver som skal bevise at diskriminering ikke har funnet sted, så er det ofte den som klager som må bevise at det er begått urett. Og føler man seg diskriminert i en ansettelsesprosess er det ofte ikke bryet verdt å klage – jobben er jo uansett gitt til noen andre, det eneste man oppnår er å gjøre seg upopulær hos en arbeidsgiver som ikke ville ha deg fordi du er kvinne og kanskje kunne finne på å bli gravid eller syk de neste årene. Ved å tale makta midt i mot må man ofte tale kolleger midt i mot.
I Norge har vi hatt flere likelønnskommisjoner, men anbefalingene er stort sett havnet i skuffen. Selv om alle er enige i at prinsippet likelønn er viktig, er det få eller ingen tiltak som monner som er lagt på bordet. Forslaget om sekstimersdag er også i stor grad blitt til symbolpolitikk – mange er positive, men det skjer ikke noe. Likestillingspolitikken i Norge har feilet – vi står fast i de samme problemene vi har diskutert de siste tretti årene. Det er på tide med en ny politikk. Det er på tide å kjempe for full kvinnefrigjøring!
Så hvorfor skal vi bruke arbeiderenes internasjonale kampdag til å bry oss om likestilling? Jo, fordi arbeiderbevegelsen handler om å stå sammen og vise solidaritet. Sammen er vi sterke, sammen kan vi oppnå mer enn vi kan når vi står aleine. Dersom fagbevegelsen godtar at enkelte grupper systematisk får lavere lønn for sitt arbeid og sin kompetanse enn andre, da undergraver vi hele idealet som arbeiderbevegelsen er forankret i. Godtar vi at noen skal få lavere lønn enn de fortjener, godtar vi at denne forskjellsbehandlingen kan ramme alle i neste omgang.
Og hva med forholdene internasjonalt? I Europa er det kvinner som har betalt den største prisen for den krisepolitikken som er ført. Kutt i offentlig sektor rammer kvinnearbeidsplasser, og gir samtidig kvinner en økt omsorgsbyrde. Sparepakkene i land som Italia, Hellas og Spania har satt likestillingen flere tiår tilbake og presset kvinner ut av arbeidslivet og tilbake til ubetalte omsorgsoppgaver i hjemmet. Samtidig har vold mot kvinner økt, og særlig innvandrerkvinner er utsatt. I Norge opplever kvinnelige innvandrer og asylsøkere å ikke bli trodd, eller at deres opplevelser vektlegges lite når det vurderes hvem som skal bli, og hvem som skal sendes hjem. De risikerer å bli sendt tilbake til vold, voldtekt og tortur. Men siden dette gjerne er noe som rammer kvinner generelt og ikke dem spesielt virker det som om norske myndigheter mener at de fortjener opphold mindre. Fortsatt er det sånn at en legitim asylsøker bør være mann som har deltatt i politikk.
Til syvende og sist handler kampen for kvinnefrigjøring om hva slags samfunn vi ønsker. Ønsker vi et samfunn der vår velstand er bygd på strukturell undertrykking av kvinner, eller vil vi ha et samfunn bygget på likeverd? Kvinnenes krav om mer rettferdighet vil før eller siden støte mot de begrensningene som det kapitalistiske systemet setter for oss. Innen kapitalismen vil de som styrer gjerne at vi skal tro på idealet om frihet og likeverd, men det viser seg gang på gang at det er en illusjon som er for dyrt å sette ut i livet. Men det er ikke for dyrt fordi vi ikke har råd – det er for dyrt fordi det nåværende systemet bygger på ulikhet som et fundamentalt premiss. Dersom noen skal tjene seg rike på andres arbeid, så må ressursene fordeles ulikt. Vi må kjempe for en ny politikk! Vi krever seks timers arbeidsdag med full lønnskompensasjon. Vi krever at det settes av en likelønnspott, slik at vi får fjerna all lønnsdiskriminering knytta til kjønn. Vi krever likestilling av skift-og turnusarbeid. Vi krever at kvinnelige asylsøkeres historier blir tatt på alvor. Vi krever gratis barnehager og skolefritidsordninger! Vi vil knuse skjønnhetstyranniet, og bekjempe porno. Vi må fortsette å påpeke at det å selge arbeidskrafta si og det å selge kroppen sin ikke kan sammenlignes, og kreve at forbudet mot kjøp av sex håndheves. Makt gis ikke – den tas! Fortsatt god 1. mai. Lykke til med kampen videre!



