lørdag 11. april 2015

Nrk og Trygdekontorets trakassering av meningsmotstandere

Alle har vel fått med seg hvordan Nrk og Trygdekontoret denne uken har forsøkt å latterliggjøre og kneble kvinners rett til å ytre seg offentlig gjennom sin porno-parodi på Kari Jaquesson. I oppfølginen av denne farsen har da medlemmer av Kringkastingsrådet antydet at de ikke trenger å ta klagene som har kommet inn i etterkant av programmet så veldig alvorlig, fordi det er stort sett bare kvinner som har klagd. Med andre ord - er du "bare" en kvinne, så teller meningene dine mindre enn om du er mann. I følge Nrk. Mens vi i fjor feiret stemmerettsjubileet er vi visst i år tilbake til virkeligheten hvor kvinner helst ikke skal yre seg offentlig, og alt det menn finner på er bare morsomt og gøyalt. Så lenge man  er mann og kaller ytringene sine humor eller satire er visst alt lov når man jobber i Nrk, jamfør Radioresepsjonens omtale av unge kvinnelige bloggere i fjor.

Jeg vil oppfordre alle, både kvinner og menn, til å klage på Trygdekontorets innslag. Dette dreier seg ikke om Kari Jaquesson som individ, dette dreier seg om hvordan kvinner som gruppe blir behandlet når de ytrer seg i den offentlige debatten. Lenke til klageskjema kommer her:
http://www.nrk.no/informasjon/klag-til-kringkastingsradet-1.7960576

Dette er klagen jeg skreiv. Det tok meg ca. fem minutt.

Jeg vil klage på Trygdekontorets innslag denne uken hvor de svarer på Kari Jacquessons kritikk av tidligere pornoinnslag i programmet med å lage et nytt pornoinnslag med "Kari Jack-Offson"i hovedrollen. Dette er ren trakassering av en meningsmotstander. Rent bortsett fra at jeg vil ha meg frabedt at Nrk bruker mine lisenspenger på å lage porno, så mener jeg dette er en uakseptabel møte å møte kritikk på. Kvinner har i alle år måtte tåle nedsettende seksuelle karakteristikker i den offentlige debatten. Når kvinner  ytrer seg offentlig om noe har det vært en veljent hersketeknikk å svare med å kommentere kvinnens utseende og seksualliv eller komme med nedsettende seksuelle karakteristikker. Kvinner som offentlig kritiserer porno og hyperseksualisering av samfunnet får ofte slengt tilbake at de bare er sure fordi ingen vil ha dem og at de trenger et godt knull. Denne hersketeknikken har nå altså Nrk benyttet seg av i beste sendetid. Jeg syns dette er uakseptabelt. Nrk bør beklage ikke bare til Kari Jacquesson, men til alle kvinner. Og Trygdekontoret bør få en ny redaktør som har litt bedre gangsyn. Dette dreier seg ikke om en enkeltperson og hva hun evt. mener om Trygdekontorets innslag. Dette dreier seg ikke bare om Thomas Seltzers eventelle rett til å trakassere en meningsmotstander. Dette dreier seg om en større sammenheng hvor kvinner verden over daglig blir utsatt for seksuell trakassering og ydmyking. Når Nrk nå nekter å se sitt innslag i  en slik sammenheng er det både flaut og pinlig, og det vitner om at de ansatte i dette programmet ikke er i stand til å forvalte Nrks samfunnsoppdrag. Jeg vet at reperesentanter for Nrk har antydet i media at så lengde det "bare" er kvinner som klager, så kan ikke klagene tillegges så mye vekt. Jeg ber imidlertid om at min klage tas alvorlig, og at dere husker på at det er over 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. At våre stemmer og våre synspunkter ikke skal telle i dagens samfunn er dermed en latterlig holdning.

Og nå må jeg ut og stå på stand for Ottar!

tirsdag 18. november 2014

Hent Kamuran Kaplan hjem!

I dag deltok jeg sammen med 150 andre i en støttemarkering for å vise at vi ønsker at Kauran Kaplan skal få komme hjem til Norge.  Kaplan ble sendt ut av landet i 2011, og ilagt et fem års innreiseforbud. Dette til tross for at han hadde kone og tre barn i Norge, og til tross for at resten av familien ble innvilget opphold og seinere statsborgerskap på grunn av sterke menneskelige hensyn. Kaplan anket vedtaket gjennom alle rettsinstanser, men etter å ha tapt i høyesterett ble han sendt med tvang til Tyrkia, hvor han har levd en kummerlig tilværelse uten mulighet til å besøke familien. I sommer bestemte menneskerettsdomstolen i Strasbourg at Norge hadde brutt menneskerettighetene med vedtaket sitt, men mange måneder seinere er Kaplan fortsatt i Tyrkia. Han har fått beskjed om at han kan søke familiegjenforening, men kona har for lav inntekt til at dette kan innvilges. Det var nemlig Kaplan som var familiens hovedforsørger, han jobbet og betalte skatt i ti år før han ble deportert. Under er appellen jeg holdt i dag:



Appell – Kamuran Kaplan 18. november 2014

Venner – kamerater!

Nok en gang er vi samlet til demonstrasjon til støtte for Kamuran Kaplan og familien hans. Nok en gang er vi samlet i fordømmelsen av norske myndigheter og asylpolitikken. Hvis en sak viser hvor inhuman og kafkaesk norsk innvandrings- og asylpolitikk er, så er det denne saken.

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg avgjorde i sommer at norske myndigheter gjorde feil i å utvise Kaplan og gi ham fem års innreiseforbud til Norge. Fem års adskillelse fra familien! Men til tross for dette får han ikke komme hjem. For å få komme hjem til Norge må han søke familiegjenforening. Og kona hans tjener for lite til at dette kan innvilges. Etter å ha brutt menneskerettene, bruker nå norske myndigheter regelverket mot Kaplan for å hindre ham i å komme hjem. Etter å ha fratatt familien deres forsørger, bruker nå myndighetene mangel på inntekt mot dem. I stedet for å gi ham og familien en beklagelse og billett på første klasse hjem, stenges han ute på grunn av formaliteter. Hvor mye urett skal vi begå mot et menneske? Dette viser nok en gang at norsk asylpolitikk, og norsk utlendingsforvaltning, er for firkantet, for tilfeldig, og for lite menneskelig. Kaplan hadde en jobb. Han betalte skatt. Han hadde venner og kolleger som støttet ham. Han var en del av lokalsamfunnet. Men norske myndigheter ville ikke la ham bo i landet. De tvang ham til et liv i angst. Gang på gang avslo de saken hans. De drev ham til randen av selvmord før de sendte ham til Tyrkia. Og nå er Norge dømt for å ha brutt menneskerettighetene. Men fortsatt nekter norske myndigheter ham å komme hjem, de nekter en far å være sammen med barna sine, de nekter mann og kone å leve sammen, de nekter en bedrift å få tilbake en betrodd arbeider. Justisminister Anundsen vil ikke ta i saken, i stedet vil han at de samme utlendingsmyndighetene som ikke kan menneskerettighetene skal vurdere saken på nytt. De samme utlendingsmyndigheten som gang på gang har vist mangel på medmenneskelighet skal vurdere som det kan gis unntak fra reglene på grunnlag av sterke menneskelige hensyn. Det høres ut som en dårlig vits! Hvordan kan vi ha tillit til at saken blir behandlet ordentlig?

Menneskerettene sier at alle mennesker har lik verdi, at alle har krav på et liv uten forfølgelse, et liv i verdighet, et liv i frihet. Barnekonvensjonen sier at barn har rett til omsorgspersoner, en familie, til trygghet. Er dette bare fine ord på et papir? Gjelder det bare de som er etnisk norske, som ikke har krysset en landegrense på søken etter et bedre liv? Vi må si nei til den inhumane asylpolitikken! Vi må si i fra at vi finner oss ikke i at UDI og UNE ødelegger familier og skaper angst og utrygghet. Vi finner oss ikke i at våre venner og kollegaer blir sendt ut til forfølgelse og fengsel! Denne saken er dessverre bare en av mange. Denne saken er ikke et demokrati verdig! Denne saken er ikke en rettstats verdig! Denne saken er ikke Norge verdig. Hent Kamuran Kaplan hjem! 


Vil du lese mer om saken? Her er noen linker:

Norske myndigheter tok pappa fra oss
Justisministeren sier "ikke mitt bord"
Kaplan-utvisning brøt menneskerettskonvensjonen
Kaplan vant, men får neppe komme hjem

torsdag 28. august 2014

Feminister mangler humor og er opptatt av filleting.

Mangel på humor er en vanlig hersketeknikk som kvinner ofte blir møtt med i offentlige ordskifter. Enten det dreier seg om kvinnebevegelsen som kollektiv eller kvinner individuelt, er det vanlig å avvæpne kvinner som påpeker sexistiske holdninger og seksuell trakassering med at det bare var ment som en spøk, og at de må tåle litt humor. Kvinner på mannsdominerte arbeidsplasser måtte på åttitallet tåle å få pornobilder klistret opp på pauserommet - og de måtte forstå at dette var jo bare morsomt. Og i dag må vi visstnok tåle at middelaldrende humorister kaller tenåringsjenter for knulledokker. Slapp av, det er bare litt humor. Hersketeknikken er klar: Feminister som protesterer har dårlig humor, for ikke å snakke om at de mangler humoristisk sans totalt (og dermed er de ikke kvalifisert til å mene noe om selve ytringen, tydeligvis). De er dermed dårlige feminister og smaksdommere, -med andre ord: gamle tante Sofie-kloninger som ikke tåler at noen liker andre ting enn dem. Dette er latterliggjøring og usynliggjøring - Berit Ås' hersketeknikk nummer en og to. For de som ennå ikke har skjønt det ennå, så er dette et innlegg til debatten rundt Bjarte Tjøstheims omtale av Sophie-Elise som knulledokke i programmer Radioresepsjonen, og til den kritikken av kritikken som Mimir Kristjansson kom med i Dagbladet denne uka.




Så hva er så farlig med at komiker har kommet med en sleivete bemerkning om en nittenåring på radioen? Er det ikke bare humor? Vel, ikke bare. Humor kan være et mektig og subversivt våpen. Humor kan brukes til å bryte ned barrierer og tabuer gjennom å gjøre narr av det bestående. Men humor kan også befeste fordommer og legitimere inngrodde holdninger. Når en middelaldrende komiker mener vi skal syns det er morsomt at han refererer til ei 19 år gammal jente som knulledokke, så mener han vi skal syns det er greit at han gir uttrykk for at jenters primære oppgave er å være seksuelle objekter for menn. Med andre ord bidrar han til å spre og legitimere god gammeldags mannsjåvinisme. Som vi så skal finne oss i og til og med syns er underholdende, for det "var jo bare ment som en spøk". Dette er ingen fillesak - dette dreier seg om å bekjempe århundrer med sexisme og mannemakt. Kvinner og jenters rett til å bestemme over egen kropp og egen seksualitet er en fundamental kampsak for kvinnebevegelsen, og i dagens hyperseksualiserte samfunn er denne kampen mer aktuell enn noen gang.

Mimir kritiserer også norske feminister for å være opptatt av fillesaker og for å politisere alt de kommer over. Men ja, for faen! Kvinnebevegelsens slagord på sytti- og åttitallet var jo nettopp at det private var politisk. Gjennom dette slagordet ble den tidas såkalt fillesaker trukket fram i lyset - saker som vold i hjemmet, voldtekt og seksuell trakassering på arbeidsplassen. Saker som hver for seg kunne blitt avfeid som en fillesak eller noe som var privat og som måtte ordnes opp i innad i familien - men som satt inn i en større helhet var med og belyste et samfunn hvor kvinner systematisk hadde færre rettigheter enn menn. Og i dag er det et problem at kvinner mer enn noen gang før blir forventet å være seksuelt tilgjengelige fra ung alder. Fra ung alder blir jenter utsatt for kroppspress og lærer seg til at de alltid må framstå som attraktive og tilgjengelige. Det verste som kan skje en kvinne er at hun ikke lenger er betraktet som "knullbar". Samtidig er voldtekt og seksuell trakassering fortsatt et kjempestort samfunnsproblem. Da er det ikke morsomt at gamle menn omtaler nittenåringer som sexleketøy. Det private er politisk, Mimir. Lær deg det med en gang!

torsdag 6. mars 2014

Pornokultur-aksjon mot dagbladet

Aksjonen Stopp Pornokulturen hadde en liten aksjon mot Dagbladet i dag. Det sier kanskje sitt når veldig mange på Twitter bemerker at de knapt så forskjell på den falske Dagbladet-forsida og den vanlige avisa:


Og hvis du likte dette: KLokka 19 i dag er det åpent møte i regi av Stopp Pornokulturen på Arkeologisk museum i Stavanger. Møt opp og lær mer om pornokulturen og hvorfor og hvordan bekjempe den.

fredag 28. februar 2014

Sekstimersdagen

I 1970 ble det innført 40 timers arbeidsuke med 8 timers arbeidsdag i Norge.. Arbeidernes kampdag 1. mai ble stiftet nettopp for å kjempe for åttetimersdagen under parolen "8 timer arbeid – 8 timer frihet – 8 timer hvile". Slagordet var kraftfullt både fordi det inneholdt konkrete krav - kortere arbeidsdag - men også fordi det sa noe om hvilke verdier man prioriterte - økt frihet. Lang arbeidstid ble sett på som et sosialt problem, og som et hinder for at arbeiderne skulle kunne vie tid til å lese og skolere seg, til personlig utvikling. Når det nå er 40 år siden sist vi hadde en større reform av arbeidstiden er dette et kjempeproblem - hvilke verdier kjemper vi da for i dag? Er økt kjøpekraft viktigere enn frihet?

Frihet – smak på ordet. Hva kjemper vi for i dag? Når arbeiderne etter hvert kunne sette stor kraft bak kravet om 8 timers dag, var det fordi moderne teknologi økte produktiviteten slik at like mye kunne produseres, selv om arbeiderne gikk hjem to timer tidligere enn før. Siden 1970 har teknologien gjort nye kjempeskritt. Når vi da ikke har fått kortere arbeidstid, så betyr det at hele velstandsøkningen vi har opplevd de siste 40 årene, hele den økonomiske veksten, er tatt ut i form av økt privat forbruk, ikke i mer fritid. – Eller frihet, som 1900-tallets arbeidere kalte det. I en verden hvor forskjellene mellom fattige og rike stadig øker, og hvor det for lengst er blitt en etablert sannhet at vår forbruksorienterte livsstil ikke er bærekraftig, er dette en skremmende utvikling. Det er på tide at vi på nytt tar til orde for en ny arbeidsdag. -Det er på tide at vi forlanger mer fritid, og mer frihet. Fritid er også et gode. Penger kan kjøpe mye, men ikke tid. Derfor bør sekstimersdagen på nytt bli et folkekrav. Kvinnebevegelsen og deler av arbeiderbevegelsen har tatt til orde for dette lenge, men sliter med å få gjennomslag for at dette er en god idé. På dette området er jeg faktisk litt stolt av YS, som lenge har hatt sekstimersdagen som en av sine merkesaker. Det er ikke ofte YS er mer radikale enn LO, men akkurat her har de vært flinke.


Med sekstimersdagen vil det være enklere å kombinere jobb og familie, det vil gjøre hverdagen lettere for småbarnsforeldre, det vil gjøre det lettere for eldre å stå lenger i arbeid, og det vil gjøre det enklere å få timelistene til å gå opp i bedrifter og virksomheter som er avhengige av døgnbemanning. Selvfølgelig er det utfordringer knyttet til innføringen av dette, men det at det finnes praktiske problemer knyttet til en større reform er ikke noe nytt. De fleste av oss vet innerst inne at vi ikke bare jobber de timene vi er på jobb nå i dag. En del tid går med til å lese nettaviser, sende private e-poster, henge på Facebook, bestille flybilletter, betale regninger etc. Det er derfor ikke sikkert at en kortere arbeidsdag nødvendigvis vil føre til veldig mye lavere produktivitet.

Det er sikkert mange flere argumenter både for og i mot sekstimersdagen. Derfor skal jeg bruke lørdag 1.mars til å være på konferanse om temaet. Seminaret er arrangert av Rødt og har spennende talere som Kjersti Ericsson og Gerd Liv Valla på programmet. Stedet er Litteraturhuset i Oslo og programmet er fra klokka 11 til 16:30. Kanskje vi sees?

onsdag 26. februar 2014

Rødt-leder i realityprogram

Bjørnar Moxnes: Reality og realiteter



Jeg må innrømme at jeg skippet å se "Det sterkeste kjønn" i dag. Selv om premisset for programmet egentlig hørtes litt interessant ut, så så det i trailerne for programmet ut som om de tok utgangspunkt i ekstremt tradisjonelle oppfatninger om kjønn og kjønnsroller, av typen "la oss se gutta prøve å skifte bleier og dumme seg skikkelig ut". Jeg hadde heller ikke fått med meg at det var noen nesten-kjendiser med i programmet.  Men så ser jeg plutselig at Rødt-leder Bjørnar Moxnes er med i programmet, og da lurer jeg på om det kanskje hadde vært verdt å se allikevel? Bjørnar har i hvert fall noen interessante betraktininger rundt kjønn, kjønnsroller og makt på bloggen sin i dag i anledning programmet. Ta gjerne en tur innom bloggen hans og les!

mandag 24. februar 2014

Bysykling er bra for folkehelsen i følge ny studie





Jeg har innledet sykkelsesongen for i år - og da passer det bra med en liten nyhetssak om helseeffekten av bysykling. Særlig siden dette er en ordning som også vurderes innført i Stavanger. 



Bysykling styrker folkehelsen - VG Nett



VG skriver i dag om en ny studie, publisert i British Medical Journal, som ser på helsegevinsten av bysykling. Det spesielle med denne studien er at forskerne tok med skaderisiko og helserisiko forbundet med svevestøv i beregningen når de beregnet virkningenbysykkelordningen i London på folkehelsen. Funnet var at selv med disse faktorene som trekker i negativ retning, så er den totale gevinsten på folkehelsa positiv. Samtidig er det grunn til å tro at mye av bysyklingen erstatter bruk av kollektivtransport eller gåing. Dersom enda flere i tillegg bytter ut bil med sykkel, vil helseeffekten bli enda større. I tillegg til bysykkelordninger er det detfor fortsatt viktig å legge til rette for sykkelbruk også utenfor sentrumskjernen, med gode og tydelig merkede sykkeltraseer som er adskilt fra biltrafikk. For de som sliter med å omme i gang med fysisk aktivitet, kan det å sykle til jobben være en god innfalsvinkel til annen type aktivitet. På jobb må man jo, uansett. 



Les mer her: James Woodcock, m.fl. Health effects of the London bicycle sharing system: health impact modelling study. BMJ 2014; 348 doi: http://dx.doi.org/10.1136/bmj.g425. 13. februar 2014.